Da jeg leste Tracks av Louise Erdrich tidligere i år (dvs veldig mye tidligere i år), lovte jeg meg selv å sjekke ut flere av bøkene hennes. Det tok litt tid, men nå har jeg altså klart å sette meg ned med den frittstående oppfølgeren, Four souls. Sannsynligvis den siste hele boka jeg rekker å lese i 2009. Hvis ikke jeg skal raska på noe sinnsykt med Song for Eirabu av Kristine Tofte ^^
Vi befinner oss fortsatt i Nord-Amerika på det tidlige 1900-tallet, delvis på Ojibwe-reservatet som var åsted for handlingen i Tracks, men også delvis på en herregård i Minneappolis. Four souls begynner der Tracks sluttet, nemlig med at Fleur Pillager forlater reservatet for å jakte på John Mauser, mannen som la landområdene hennes øde og ribbet det for de eldgamle og hellige furutrærne. Hun følger sporene hans østover og blir en del av husholdningen i huset han har brukt tømmeret hennes for å bygge. Planen er å la ham lide en langsom og smertefull død, men når Fleur finner ham er Mauser allerede halvt grønnsak, plaget av krigsskader og mentale sår. Så hun tar på seg oppgaven med å helbrede ham. Noe som i første omgang resulterer i ekteskap og en sønn, men etter hvert også stadig flere tragedier. Pussig nok får imidlertid alle ulykkene et bemerkelsesverdig lykkelig utfall for én av bokens mange fortellere, Polly Elizabeth, som i løpet av fortellingen går fra å forakte til å beundre Fleur og det hun representerer.
Fortellingen veksler hele tiden mellom to synsvinkler. Den aldrende Ojibwe-indianeren Nanapush er fortsatt, som i Tracks, ”hovedstemmen”, men så lenge Fleur befinner seg i Minneapolis er det altså Mausers svigerinne, Polly, som har regien i annethvert kapittel. Og når Polly forlater historien får vi også for første gang møte Nanapush’ elskerinne/kone (de får aldri bestemt seg) Margaret, i rollen som forteller nummer to.
Margaret/Nanapush-delen av boka foregår på Ojibwe-reservatet i Nord-Dakota og tar i større grad enn Polly/Fleur-partiene for seg undertrykkelsen av de amerikanske urfolkene – splittelsen av stammesamfunnene, alkoholmisbruket, fattigdommen og den systematiske utryddelsen av eldgamle tradisjoner og kunnskaper. Overraskende nok er det også her humoren oftest dukker opp, noen ganger varm, andre ganger svart og bitende. Og det er her slektskapet med Tracks er tydeligst, både i språk og innhold. Den fyldige og utemmede lyrikken i Erdrichs språk er fortsatt like fascinerende og treffende. I løpet av Nanapush’ første kapitler dukker blant annet disse smågeniale beskrivelsene opp:
”What is a man, what are we all, but bits of time caught for a moment in a tangle of blood, bones, skin and brain? Time pours into us and pours out again. In between the two pourings we live out our destiny.”
.
“The coughball of an owl is a packed lump of everything the bird can’t digest – bones, fur, teeth, claws, and nails. […] A perfect compression of being. What is the essence, the soul? my Jesuit teachers used to ask of their students. What is the irreducible? I answer: what the owl pukes. That is also the story – what is left after the events in all their juices and chaos are reduced to the essence. The story – all that time does not digest.”
De partiene som beskriver Polly og Fleurs liv i Minneapolis introduserer på sin side leseren for et nytt og ganske annerledes miljø: den hvite overklassens luksusliv. Det vakre, det kyniske og hyklerske, og det triste om hverandre. Fleurs tilsynelatende mislykkede hevntokt utvikler seg til en både økonomisk, følelsesmessig og spirituelt komplisert affære som krever en forteller som har tunga rett i munnen. Polly-stemmen er perfekt i så måte: kjølig, observant og subtilt poetisk.
”’She hated you?’ I said this in an aghast tone, but a split second later I was of course not surprised, thinking, yes, of course she hated you. She came here hating you. I see that now. Her dark figure on that white, white day. I was the one who admitted her into this house. It was no accident.”
Jeg vet ikke om jeg kanskje savnet en mer “kritisk” og forstyrret stemme denne gangen, en litt mindre lojal og litt mer bitende stemme enn Pollys som en motvekt til Nanapush’ og Margarets kjærlige portrettering av Fleur, omtrent sånn Pauline Puyat fungerte i Tracks. Men sjongleringen mellom de ulike fortellerne, og ikke minst mellom deres svært ulike liv og situasjoner, har uansett flest positive effekter; ikke bare åpner den for språklig og tematisk variasjon, den lager også veldig god driv i historien. “Lettlest” er kanskje et litt misvisende uttrykk, men fortellingen flyter i alle fall utrolig fint.
Til syvende og sist er det imidlertid ikke til å komme fra at Four souls på mange måter er en ”mellombok”. Selv om den skal være frittstående er den ganske preget av at oppbyggingen til de viktigste hendelsene befinner seg i Tracks. Og dersom det finnes noen form for slutt eller avrunding, får du heller ikke noen hint om den her. Noen ting, som Fleurs forhold til sønnen hun får med John Mauser, kommer aldri helt fram i lyset, og selve Four Souls-navnet, som Fleur tar til seg i begynnelsen av boka, får heller ikke spilt rollen sin fullt ut før det ganske enkelt slutter å gi lyd fra seg.
Det skranter altså litt på følelsen av å ha lest en “hel” tekst. Jeg tror Four souls gjør seg absolutt best som oppfølger til Tracks, og kan vel ikke uten videre anbefale den “alene”. Men som en del av et større litterært univers er det liten tvil om at den gjør jobben sin på en upåklagelig måte. Den har ikke mistet verken gnisten, vemodigheten, humoren, varmen eller mørket man finner ellers hos Louise Erdrich, samtidig som den bringer nye problemstillinger på banen. Det smidige og bilderike språket, og det finurlig sammensydde persongalleriet er to andre kvaliteter jeg ikke kan få framhevet ofte nok.
Alt i alt er Louise Erdrichs tekstverden fortsatt et utrolig fascinerende sted å være. Jeg skal tilbake dit bare jeg får somlet meg til å bestille Love medicine fra amazon.















