Så var eksamen endelig over og juleferien et faktum! Jeg må innrømme at jeg føler meg lettere utbrent. De siste fire ukene har bestått av mer eller mindre konstant oppgaveskriving og eksamenslesing, og pensum har tatt så til de grader over hjernen min at jeg ikke har fått fri for det i søvne engang. Bildet til venstre gir en liten pekepinn på hvor herja jeg er.
Som nevnt mange ganger i høst har jeg vært altfor opptatt med studiene til å oppdatere bloggen så jevnlig som jeg synes man burde, og bokomtaler har det vært spesielt skralt med. Det sier seg vel selv at jeg ikke har rukket å gå løs på noe skjønnlitteratur ennå, men jeg kan jo skrive litt om det jeg faktisk har lest all denne tiden, nemlig pensum:
Det som etterhvert ble yndlingsemnet mitt denne høsten var Irsk middelalderlitteratur. Mesteparten av pensum var hentet fra Keltiske myter-antologien i den nye Verdens Hellige Skrifter-serien. 
Navn som Cú Chulainn og Túatha Dé Danann var forsåvidt ikke helt ukjente for meg, men jeg hadde aldri vært i nærheten av det faktiske mytematerialet før. I tillegg til å ha den fascinerende “sagnkvaliteten”, det litt kryptiske og gåtefulle, er de irske mytene er også overraskende jordnære. Slaget ved Mag Tuired går for eksempel rett fra storslagne beskrivelser av gudefolkenes krigsforberedelser til en snodig skildring av guden Dagda som forspiser seg på sodd og blir regelrett overfalt av ei kåt ung jente på hjemveien. Sånn ellers er fantasifulle unnfangelser, rare drømmer, sjøreiser til det hinsidige og damer som blir til svaner og sommerfugler noe man må være forberedt på. Fortellingene tematiserer ofte også selve det å fortelle, og flere steder kan man skimte dynamikken mellom den førkristne tradisjonen hvor mytene har sitt opphav, og det kristne lærde miljøet hvor de ble nedtegnet, i full virksomhet i selve teksten.
.
I Keltisk sivilisasjon-emnet leste vi naturligvis mest fagpensum om arkeologiske funn og historiske kilder, men vi var også innom den walisiske Mabinogion og det irske eposet Táin Bó Cuailnge. En táin er kort fortalt en fortelling om kvegplyndring, og Táin Bó Cuailnge, på engelsk kalt The Cattle-raid of Cooley, er den mest kjente innen kategorien. På mange måter er det riktignok vel så mye en krigsfortelling, som kulminerer i at helten Cú Chulainn, som fortsatt er i tenårene på dette tidspunktet, må forsvare Ulster alene mot resten av Irland. Brorparten av eposet beskriver de mange fantasifulle måtene han tar livet av fiendene sine på, noe som i sin tur får en gjennomsnittlig splatterfilm til å virke koselig. Táin er rett og slett ganske gory greier, men inneholder også tristvakre fortellinger som historien om Deirdre, og dessuten en god del humor. Man lærer blant annet at sovende helter ikke må vekkes og at det er få problemer etpar nakne damer ikke kan fikse – så vet vi det!
.
I emnet Norrøn litteratur 1 var jeg noe mer på hjemmebane. Jeg leste Snorre og utforsket den norrøne mytologien allerede som tenåring, så deler av pensum var til og med kjent stoff, men de fleste har vel hørt om Edda og kongesagaene fra før, så jeg tenkte jeg skulle reklamere litt for etpar andre verk og sjangere denne gangen.
Islendingesagaene er kanskje den flotteste litteraturen vi har bevart fra norrøn tid. Dette er fortellinger som tar utgangspunkt i ættesamfunnets kompromissløse hevn- og ærelogikk, ofte med tragiske utfall. Mange av karakterene har en kompleksitet på nivå med moderne romanfigurer, selv om man bruker andre midler for å få det til. Soga om Gisle Sursson skildrer for eksempel hovedpersonens tiltagende forfølgelsesvanvidd på en måte som ikke er mindre troverdig eller engasjerende enn mye man kan lese i dag, men altså lenge før menneskepsyken hadde blitt et tema i litteraturen. Islendingesagaene er på dette området en studie i “show it, don’t tell it”, og stilen er ofte korthuggen og komprimert, veldig “inn til beinet”. Det er heller ikke sjelden det dukker opp innslag av svarteste galgenhumor når det går hetest for seg – noen samler ganske enkelt sammen innvollene og sloss videre, andre lirer av seg et sardonisk “der råka du godt” mens de står der med motstanderens spyd gjennom brystkassa. Et lite utvalg av islendigesagaer kan leses her. Noen er også fortsatt tilgjengelige fra Samlagets Norrøne Bokverk-serie.
Fornaldersagaene er nesten det motsatte av islendingesagaene: eventyrlige, fullstappede av det overnaturlige, nesten eventyraktige i formen. De mest komiske av dem er hysteriske road-trips gjennom en myto-historisk fortidsverden. Orvar-Odd fra sagaen med samme navn blir for eksempel 300 år gammel, sloss med troll og jotner, tømmer 16 drikkehorn i en drikkekonkurranse og vinner to prinsesser og hele kongeriket. Som litteratur har fornaldersagaene ofte blitt betraktet som ”laverestående” i forhold til f.eks islendingesagaene fordi karakterene er flatere og plottet mer mønsterbasert. Dette har sin naturlige forklaring i at fornaldersagaene var sin tids underholdningslitteratur, skrønesagaer ment å skulle fortelles høyt i lystig lag. Til de mer tragedie-aktige fornaldersagaene regner man blant annet den kjente Volsungesaga. Denne og etpar andre eksempler kan leses her.
En siste saga jeg må anbefale er Soga om Tristram og Isond, som hører under den høviske litteraturen. De fleste har jo hørt om Tristan og Isolde, men de færreste vet at fortellingen har en sentral plass i norsk litteraturhistorie, og kanskje kan regnes som Norges første roman. Innholdsmessig er dette et eneste langt hjertesukk – ordene ”sorg og sut” gjentas så ofte at man kan få lettere fnatt av det, men det høystemte melodramaet (som vi sannsynligvis ville fnyst hardt av i dag, men som likevel kler sagafortellingen perfekt) er mest av alt fascinerende lesning. Språket er pyntet etter alle kunstens regler, og 
forfatteren (en ellers ukjent munk ved navn Robert) går bemerkelsesverdig langt i å rettferdiggjøre hovedpersonenes ulovlige kjærlighet. Tristram og Isond er nemlig slett ikke like sympatiske hele tiden, snarere tvert imot. Tristram blir nærmest psykotisk (for ikke å snakke om impotent) av å måtte holde seg unna Isond, mens Isond lar sine humørsvingninger gå ut over den stakkars tjenestejenta Bringvet, som nesten må bøte med livet ved etpar anledninger. De manipulerer og lyver for både Gud og hvermann (bokstavelig talt), og hengir seg fullstendig til avgudsdyrkelsen av hverandre. I tillegg til middelaldersk forelskelsesvanvidd på høyeste nivå får du dessuten dragedreping, kidnapping, onde dverger og kong Arthur som sloss med kjemper med på kjøpet – en god deal, spør du meg. Samlaget publiserte en finfin innbundet utgave av denne sagaen i 2003.
Jeg innser at dette er litt sære anbefalninger, men hvis jeg gjør alvor av å skrive masteroppgaven min om keltisk/norrønt kommer det bare til å bli verre! Så er dere advart ^^
Nå har jeg forresten en Ringenes Herre extended edition som venter på meg. Ja, jeg er klar over at klokka er ti over ett en søndagskveld. Sa ingenting om at jeg er fullt integrert i hverdagen ennå. Tschuss!
