(Langt og traurig og personlig innlegg følger. Jeg sier unnskyld på forhånd.)
Overskriften handler ikke om pent hår. Fordi jeg fortjener det? er tittelen på en ny bok om mobbing, hvor blogger og bokredaktør Kristin Oudmayer har samlet selvskrevne bidrag fra både mobbeofre, pårørende og mobbere i så godt som alle aldre. Jeg synes tittelen er spesielt slående i en tid hvor de fleste selvhjelpsbøkene sikter på å få folk til å innse at ”alt det dårlige i livet mitt er jeg skyld i sjøl” (sagt i fullt alvor av en NLP-frelst mann på Aktuelt, 20.01). Sånn bare for å begynne et sted.
Mye av innsamlingen til Fordi jeg fortjener det? har foregått i de sosiale mediene og gjennom bloggprosjektet Mobbebloggen. Noen bidrag kan man lese på nettet allerede, og det er sterk lesning. Jeg prøvde å skrive en egen tekst, men jeg turte ikke å sende den inn.
Det er nemlig ikke så veldig lenge siden jeg ikke engang visste om jeg fikk lov til å kalle det mobbing. Mange forestiller seg mobbeofre som stille og sarte små vesener som kommer ut sterkere og mer interessante på den andre siden. Disse vakre outsiderne er nok dessverre(?) en klisjé. Jeg ble riktignok veldig innesluttet etterhvert , men jeg ble også grenseløst sint, selvdestruktiv og bitter. Jeg drømte om å gjøre de andre like vondt som de gjorde meg. Mobbingen gjorde meg liksom styggere innvendig, ikke sterkere, renere eller dypere.
Til slutt var jeg overbevist om at ja, jeg fortjente det. Det var min skyld. Det var tross alt jeg som gikk rundt og var så innmari stygg, både inni og utenpå. Selv nå, mange år etter at det tok slutt, har jeg fortsatt problemer med så elementære ting som å akseptere at folk kan være glade i meg eller mene noe godt om meg.
Mobbing har vært mye oppe i mediene i det siste. Det er ikke bare den kommende lanseringen av Kristin Oudmayers bok som har fått meg til å skrive om dette. Det er også artikkelen ”Mobbet og venneløs”, hvor familieterapeut Jesper Juul svarer på spørsmål fra foreldrene til en 14 år gammel jente som blir fryst ut av klassekameratene sine. Jeg blir alltid nysgjerrig når noen gir inntrykk av å ha “løsningen” på et mobbeproblem, men alt i alt var det frustrerende lesning, som dessverre sier en del om hvordan disse tingene ofte blir tatt tak i.
Juul begynner med å konkludere med at jenta ”blir ikke mobbet mer. Hun blir bare ikke inkludert”. Allerede her er det noe i meg som setter seg på bakbeina. For selv om det å ikke bli inkludert sjelden etterlater seg blåmerker eller åpne sår, er det fortsatt mobbing, like ekte og reell som slag, spark, påtent hår og ødelagte ting. Det gjør ikke mindre vondt, bare annerledes vondt.
Det som vekket mest følelser var imidlertid familieterapeutens forslag til løsning og de synspunktene han legger til grunn for rådene sine:
Når man er så heldig å ha en sunn selvfølelse blir man ikke mobbet. [...] Det ville være en god begynnelse om man kunne få tre eller fire fra klassen hennes til å hjelpe til med å beskrive hvordan de ser på henne, og hva det er som får dem til å være uinteresserte eller ta avstand fra henne.
Han foreslår at jenta skal begynne å spørre seg selv: ”Hva er det i min måte å forholde meg til meg selv på, som frastøter andre mennesker?”
Også er det dette:
Vi vet at hennes nærmeste familie syns at hun er helt OK som hun er, men hun er også årsaken til mange bekymringer og mange sorger.
For over ti år siden sa helsesøsteren på barneskolen min nesten det samme til meg: ”Har du tenkt på at det kan være noe ved deg som gjør at de ikke har lyst til å være sammen med deg?”
Jeg fikk beskjed om å slutte å være så selvsentrert, gå i meg selv og finne ut hva som var galt med meg. Jeg fant alt ”det stygge”. Jeg fant ut at jeg fortjente det. Fra det øyeblikket av var mobberne nesten blitt overflødige, for jeg hadde tatt over jobben deres, og jeg gjorde den bedre enn dem. Ofte lurte jeg på om det ville vært bedre for alle at jeg bare ble borte.
Selv om det har gått ti år siden dette, kan en ekspert på området fortsatt si det samme til den 14 år gamle jentas bekymrede foreldre. Mobbeofferet er ”en belastning for sine nærmeste”, sier Jesper Juul. Derfor må man få mobberne til å forklare hvorfor de ikke tåler henne, sånn at hun kan jobbe med utstrålingen sin og gjøre seg mer attraktiv for dem.
Det er så feil.
En disclaimer før jeg fortsetter: Dette er ikke et forsvar for offerrollen. Den er på ingen måte noe bra sted å bli værende. Likevel tror jeg det er viktig å få lov til å gå gjennom den, som en del av prosessen med å anerkjenne og ta tak i problemet. Det blir altfor enkelt å si at årsak=offer og virkning=mobber. Jeg tror ikke mobbingen eller grunnlaget for den kan lokaliseres i eller festes eksplisitt til noen av de involverte på denne måten. Noe av det samme gjelder ansvaret. Offerrollen medfører ikke immunitet. Det holder ikke å be en som blir slått om å komme seg vekk, man må også kunne be den som slår om å slutte. En som blir mobbet skal ikke tvinges til å rettferdiggjøre mobbernes oppførsel, eller til å lete etter ”det stygge” i seg selv.
Kristin Oudmayers bok tar, blant flere ting, opp dette med ansvar. I et av intervjuene forteller hun om situasjoner som ligner min egen. Jeg håper mange vil lese boka hun har satt sammen. Jeg tror nemlig vi trenger folks helt egne, virkelige historier om mobbing for å komme nærmere innpå mobbingens egen virkelighet – hva den er, hva den gjør, og ikke minst hvordan den oppleves (og overleves) av de involverte selv.
Fordi jeg fortjener det? lanseres 15.februar. Fram til det har jeg samlet sammen noen linker om boka:
Presentasjon av boka på Mobbebloggen
Intervju med Kristin Oudmayer hos Fritanke
Forfatterens eget bidrag på hennes egen blogg
Ida/Virrvarr sitt bidrag og hennes omtale
Sånn til slutt: Hvis dette ble tung kost og noen føler behov for å le, kan dere alltids hoppe videre til dette bildet av en klønete panda, eller lese vgs rykende ferske artikkel om Knausgårds tidlige sædavgang. Såh.












