Fordi jeg fortjener det

(Langt og traurig og personlig innlegg følger. Jeg sier unnskyld på forhånd.)

Overskriften handler ikke om pent hår. Fordi jeg fortjener det? er tittelen på en ny bok om mobbing, hvor blogger og bokredaktør Kristin Oudmayer har samlet selvskrevne bidrag fra både mobbeofre, pårørende og mobbere i så godt som alle aldre. Jeg synes tittelen er spesielt slående i en tid hvor de fleste selvhjelpsbøkene sikter på å få folk til å innse at ”alt det dårlige i livet mitt er jeg skyld i sjøl” (sagt i fullt alvor av en NLP-frelst mann på Aktuelt, 20.01). Sånn bare for å begynne et sted.

Mye av innsamlingen til Fordi jeg fortjener det? har foregått i de sosiale mediene og gjennom bloggprosjektet Mobbebloggen. Noen bidrag kan man lese på nettet allerede, og det er sterk lesning. Jeg prøvde å skrive en egen tekst, men jeg turte ikke å sende den inn.

Det er nemlig ikke så veldig lenge siden jeg ikke engang visste om jeg fikk lov til å kalle det mobbing. Mange forestiller seg mobbeofre som stille og sarte små vesener som kommer ut sterkere og mer interessante på den andre siden. Disse vakre outsiderne er nok dessverre(?) en klisjé. Jeg ble riktignok veldig innesluttet etterhvert , men jeg ble også grenseløst sint, selvdestruktiv og bitter. Jeg drømte om å gjøre de andre like vondt som de gjorde meg. Mobbingen gjorde meg liksom styggere innvendig, ikke sterkere, renere eller dypere.

Til slutt var jeg overbevist om at ja, jeg fortjente det. Det var min skyld. Det var tross alt jeg som gikk rundt og var så innmari stygg, både inni og utenpå. Selv nå, mange år etter at det tok slutt, har jeg fortsatt problemer med så elementære ting som å akseptere at folk kan være glade i meg eller mene noe godt om meg.

Mobbing har vært mye oppe i mediene i det siste. Det er ikke bare den kommende lanseringen av Kristin Oudmayers bok som har fått meg til å skrive om dette. Det er også artikkelen ”Mobbet og venneløs”, hvor familieterapeut Jesper Juul svarer på spørsmål fra foreldrene til en 14 år gammel jente som blir fryst ut av klassekameratene sine. Jeg blir alltid nysgjerrig når noen gir inntrykk av å ha “løsningen” på et mobbeproblem, men alt i alt var det frustrerende lesning, som dessverre sier en del om hvordan disse tingene ofte blir tatt tak i.

Juul begynner med å konkludere med at jenta ”blir ikke mobbet mer. Hun blir bare ikke inkludert”. Allerede her er det noe i meg som setter seg på bakbeina. For selv om det å ikke bli inkludert sjelden etterlater seg blåmerker eller åpne sår, er det fortsatt mobbing, like ekte og reell som slag, spark, påtent hår og ødelagte ting. Det gjør ikke mindre vondt, bare annerledes vondt.

Det som vekket mest følelser var imidlertid familieterapeutens forslag til løsning og de synspunktene han legger til grunn for rådene sine:

Når man er så heldig å ha en sunn selvfølelse blir man ikke mobbet. [...] Det ville være en god begynnelse om man kunne få tre eller fire fra klassen hennes til å hjelpe til med å beskrive hvordan de ser på henne, og hva det er som får dem til å være uinteresserte eller ta avstand fra henne.

Han foreslår at jenta skal begynne å spørre seg selv: ”Hva er det i min måte å forholde meg til meg selv på, som frastøter andre mennesker?”

Også er det dette:

Vi vet at hennes nærmeste familie syns at hun er helt OK som hun er, men hun er også årsaken til mange bekymringer og mange sorger.

For over ti år siden sa helsesøsteren på barneskolen min nesten det samme til meg: ”Har du tenkt på at det kan være noe ved deg som gjør at de ikke har lyst til å være sammen med deg?”

Jeg fikk beskjed om å slutte å være så selvsentrert, gå i meg selv og finne ut hva som var galt med meg. Jeg fant alt ”det stygge”. Jeg fant ut at jeg fortjente det. Fra det øyeblikket av var mobberne nesten blitt overflødige, for jeg hadde tatt over jobben deres, og jeg gjorde den bedre enn dem. Ofte lurte jeg på om det ville vært bedre for alle at jeg bare ble borte.

Selv om det har gått ti år siden dette, kan en ekspert på området fortsatt si det samme til den 14 år gamle jentas bekymrede foreldre. Mobbeofferet er ”en belastning for sine nærmeste”, sier Jesper Juul. Derfor må man få mobberne til å forklare hvorfor de ikke tåler henne, sånn at hun kan jobbe med utstrålingen sin og gjøre seg mer attraktiv for dem.

Det er så feil.

En disclaimer før jeg fortsetter: Dette er ikke et forsvar for offerrollen. Den er på ingen måte noe bra sted å bli værende. Likevel tror jeg det er viktig å få lov til å gå gjennom den, som en del av prosessen med å anerkjenne og ta tak i problemet. Det blir altfor enkelt å si at årsak=offer og virkning=mobber. Jeg tror ikke mobbingen eller grunnlaget for den kan lokaliseres i eller festes eksplisitt til noen av de involverte på denne måten. Noe av det samme gjelder ansvaret. Offerrollen medfører ikke immunitet. Det holder ikke å be en som blir slått om å komme seg vekk, man må også kunne be den som slår om å slutte. En som blir mobbet skal ikke tvinges til å rettferdiggjøre mobbernes oppførsel, eller til å lete etter ”det stygge” i seg selv.

Kristin Oudmayers bok tar, blant flere ting, opp dette med ansvar. I et av intervjuene forteller hun om situasjoner som ligner min egen. Jeg håper mange vil lese boka hun har satt sammen. Jeg tror nemlig vi trenger folks helt egne, virkelige historier om mobbing for å komme nærmere innpå mobbingens egen virkelighet – hva den er, hva den gjør, og ikke minst hvordan den oppleves (og overleves) av de involverte selv.

Fordi jeg fortjener det? lanseres 15.februar. Fram til det har jeg samlet sammen noen linker om boka:

Presentasjon av boka på Mobbebloggen

Intervju med Kristin Oudmayer hos Fritanke

Forfatterens eget bidrag på hennes egen blogg

Ida/Virrvarr sitt bidrag og hennes omtale

Sånn til slutt: Hvis dette ble tung kost og noen føler behov for å le, kan dere alltids hoppe videre til dette bildet av en klønete panda, eller lese vgs rykende ferske artikkel om Knausgårds tidlige sædavgang. Såh.

Glitter og snilehus

Litt bedre humør i dag :) Jeg tilbrakte deler av Meningsløse Lørdag i bildemappene mine, hvor jeg gravde fram noen halvgamle, delvis forkastede greier som kunne få (iallfall litt) nytt liv i photoshop. Så fordi jeg ikke har vært så veldig kamera-aktiv sånn ellers, blir det dette jeg prakker på dere ^^

…

Bitterblogging og juliflamme midt på natta

Jeg trenger å klage. Lørdagen min har vært magevondt, hodevondt, dårlig oppgaveskriving på dårlig pc, dårlig forsøk på å redde stumpene av kvelden ved å se en dårlig film, samt generell rastløshet, rotete hybel og dystre fremtidsutsikter. Men man skal ikke se bare svart på ting, derfor må jeg også nevne at jeg har spist vaniljeis og hørt gjennom July Flame sikkert fem ganger i løpet av dagen. Og takk for det. Jeg trengte et Laura Veirs-album nå. Ashes of a secret heart / falling in my lemonade. Elsk.

Jeg har så dårlig tid til å blogge for tida, og nesten bare nerdete ting å blogge om. Bare se hva slags bøker jeg leser i for tida (bilde til høyre) ^^ Boka måtte faktisk spesiallånes fra et hemmelig rom i biblioteket. Jeg er litt stolt av at jeg har nådd det punktet hvor jeg begynner å få bruk for bøker fra de mystiske “kun spesialtilgang”-samlingene. Det er morsomt å være masterstudent, nemlig, men dagene mine består stort sett bare av tre ting – studier, søvn og mat. Og av de tre er det igrunnen bare den første jeg har ordentlig kustus på. Resultatet av det er bitterblogging klokka to om natta en ensom lørdagskveld. Men nå har jeg iallfall fått det ut. Så da sees vi forhåpentlig til litt bedre humør imorra.

Sånn kan det gå

Våren min blir … hektisk.

De fleste studenter tar 30 studiepoeng pr semester. Noen flesker til med 40. Jeg er foreløpig oppmeldt til 60, og en smule usikker på om det kommer til å være stort mer igjen av meg enn en overarbeidet hjerne i en vannpytt når vi kommer til juli. Den som lever får se ^^

Egentlig er dette en morsom historie. I fjor vår ble jeg ferdig med bachelorgraden min, og i påvente av at mastergradsstudiet i litteraturformidling skulle starte opp igjen høsten 2010, søkte jeg om enkeltemnestudierett høsten 2009. Planen var å ta for seg av morsomme og greie emner i løpet av ”venteåret”. Sånn ble det ikke, for å si det mildt.

I begynnelsen var jeg stressa. Å være enkeltemnestudent er en utfordring, særlig rent praktisk. En stund så det ut til at jeg verken kunne få morsomme emner eller stipend. Etter å ha vurdert og revurdert en hel masse endte jeg opp med denne blandingen av tilfeldige reserveløsninger: Keltisk sivilisasjon, Irsk middelalderlitteratur og Norrøn litteratur fram til 1500. Alle ukjente fagfelt. Alle emnene fulle av folk som var godt etablerte innenfor området. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten, der jeg satt og desperat forsøkte å gjenopplive min gamle interesse for sagaer og mytologi, mens jeg tegnet keltiske knuter på boka for å komme litt ”in the mood”.

Første lys i tunnellen var tilbakemeldingen på første obligatoriske innlevering. Full av smilefjes. Okei, jeg var ikke så grønn som jeg trodde. Andre innlevering. Professoren i keltisk filologi spør meg helt alvorlig om jeg har vurdert å blåse en lang marsj i hele litteraturformidlinga og skrive masteroppgaven min om den irske litteraturen isteden. Jeg føler meg veldig overrumplet, men etter eksamen sitter jeg ikke desto mindre på kontoret hans og legger store planer. Litteraturformidlings-masteren flyr ut av vinduet og jeg ser den aldri igjen.

Nå er jeg masterstudent på allmenn litteraturvitenskap isteden, og ettersom de siste små bitene akkurat har falt på plass kan jeg faktisk begynne å forberede meg på å skrive oppgaven min om irsk og norrøn mytelitteratur. Ikke at det har vært enkelt å få til. Problemstillingen min spenner over to institutter, og hvis jeg trodde enkeltemnestudenter hadde det vanskelig, har jeg tydeligvis ikke sett mye av verden ennå. Det er blant annet her de 60 studiepoengene kommer inn. Noen ganger spør jeg meg hvorfor jeg vil utsette meg selv for dette, og hvordan det gikk til at jeg nå sitter og planlegger en masteroppgave innen fagområder som det for et knapt halvår siden ville ha virket utenkelig å begi seg inn på.

Svaret er i bunn og grunn ganske enkelt: Jeg er interessert i dette.  Jeg har aldri vært så engasjert, fascinert eller motivert for studiene mine som jeg er nå. Og jeg trives så godt! Både med selve fagfeltet og i studiemiljøet – det er første gang jeg føler at jeg også er en del av det, hvor knøttlite det enn er.  Tanken på å skulle måtte presse seg til det ytterste virker faktisk ikke så skummel når man er et bra sted. Og jeg tror jeg har funnet ut at det er dette jeg ønsker å drive med. Helt på slump.

Tenk at så mye rot kan bli så riktig. Verden er jammen rar!

De nydeligste ti minuttene på lenge

Jeg har funnet noe kjempefint.

The Third and the Seventh er en animert, ca 12 minutter lang kunstfilm laget av Alex Roman. Hvis jeg sier at den handler om arkitektur høres det unektelig litt tørt ut, men det er det egentlig ikke. Bare langsomt. Man beveger seg rolig inn i og gjennom store rom, langs bølgende vegger, under vindmøller. Uttrykket er gjennomført fotografisk, og det er lett å tenke på det som stillbilder man liksom kan sveve gjennom. Noen ganger er det abstrakt, andre ganger surrealistisk. Men hele tiden er det vakkert, vakkert, vakkert, og rolig musikk i bakgrunnen. Nevnte jeg at omtrent hvert eneste klipp er glass og ramme verdig? Bare se på disse screenshotsene:

Så. Ta en titt på filmen og bli ekstremt avslappet og estetisk tilfredsstilt.

Kampen om Knausgård, runde to: parateksten entrer ringen.

Jeg har tidligere grublet litt rundt kritikernes behandling av Knausgårds macho måte å skrive femi på. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle begi meg ut i et litt tørrere, mer teoretisk landskap. Bare så dere er advart.

Det er jo (uunngåelig nok, kanskje?) sånn at langt fra alle som snakker om Karl Ove Knausgårds 3000-siders bokstunt, faktisk har lest bøkene. Meg selv inkludert. Men alle som har lest en avis, surfet på nettet eller bare vært våkne det siste halvåret, har likevel fått stifte bekjentskap med en uhyre viktig del av dem likevel. Nemlig parateksten.

Litteraturteoretiske retninger som bokhistorie og analytisk bibliografi er fagområder som utforsker det man kaller litteraturens materialitet. En tekst er nemlig alltid ”materielt, historisk og sosialt situert”, som det heter seg i en av pensumbøkene mine dette semesteret. Omtrent som et menneske. Så man kan kanskje si at det handler om boka som sosial aktør.

Parateksten er noe av det som er med på å forankre boka innenfor en sosial kontekst. Den franske litteraturteoretikeren Gerard Genette knytter begrepet til bokas ”randsonetekster”, altså tekster som befinner seg i hovedtekstens utkant, som f.eks titler, dedikasjoner, forord, baksidetekst, forlagets omtale, etc. Ganske små ting som ikke desto mindre har stor innvirkning på hvordan bøkene kommuniserer med leserne og offentligheten. Også ting som f.eks respons fra lesere og anmeldere, samtaler og omtaler i både det private og offentlige rom, promotering og reklame, det visuelle (coveret og innbindingen, f.eks), forfatterens egne utspill, osv, osv – kort sagt de sosiale aspektene ved bokas produksjon, utgivelse, mottakelse – kan være paratekstuelle fenomener.

I tilfellet Knausgård har jeg inntrykk av at disse elementene nesten blitt definerende for verket som helhet. Det finnes knapt en leser igjen i Norge som ikke kjenner til oppstyret. I begynnelsen dreide det seg om det selvbiografiske perspektivet og de etiske komplikasjonene det innebar. Siden dreide det seg om selve mottakelsen og kritikerne. Deretter om kritikken av kritikerne. Personlig venter jeg bare på at de første masteroppgavene eller avhandlingene skal bli skrevet, diskutert, kritisert, forsvart, diskutert videre og deretter kommentert av Knausgård selv i sjette bind.

For noe av det som er spesielt med Knausgårds megaprosjekt er naturligvis omfanget. Løftet om flere bøker gjør noe med måten vi tenker og snakker om de allerede utgitte bindene på – en respons som i sin tur påvirker selve tekstens “kode”, for å låne et begrep fra resepsjonsestetikken. Særlig det at det eksisterer en reell mulighet for at mottakelsen og problematiseringen av mottakelsen skal bli kommentert og kanskje selv problematisert innenfor den samme teksten på et senere tidspunkt er med på å gjøre Min kamp temmelig spesiell. Det er kanskje faktisk morsommere å snakke om Knausgård enn å lese ham. Og hvordan leser vi ham egentlig, midt i alt maset?

Tittelsidene karakteriserer Min kamp som “roman”. Med mulig unntak av den lettere sære tittelen er det ikke mye ved bøkene som sier “selvbiografi” eller endog “selvfiksjon”. Ikke noe portrett av en alvorlig Knausgård på coverne. Ingen sjangertypiske undertitler av typen ”hvordan jeg satte medienorge på hodet og inspirerte over ti tusen bloggposter”. Ikke noen eller noe menneskelig på coverne overhodet. Det man derimot får er en (synes jeg) påfallende upersonlig iscenesettelse av et visstnok hyperpersonlig prosjekt. Blir det da virkelig sånn at Knausgård har gått så langt inn i seg selv at han kommer ut på den andre siden som noe så allment og nesten anonymt at alle og enhver kan føle at de leser om seg selv? Er det der tiltrekningskraften ligger? Man hører jo stadig om  de nærmest trivielt realistiske beskrivelsene av barnestell og samlivsproblemer. Hva ville de vært uten den utenomtekstlige insisteringen på at alt (eller var det nesten alt?) er sant, lurer jeg på.

Min kamp henvender seg kanskje i vel så stor grad til sine egne paratekstuelle omgivelser som til hver enkelt leser, og suger til seg meningsinnhold og substans fra stormen som raser rundt bokpermene. Resultatet er at den virker både ekstremt offentlig og ekstremt privat; den har liksom en intim samtale med leseren på tomannshånd samtidig som den står på taket av offentligheten og brølesynger om seg selv for fulle mugger. Og på en eller annen underlig måte ser disse to uttrykkene ut til å bygge på hverandre. Kan man kalle det en slags sosial intertekstualitet, kanskje? At hva det nå enn er, er blitt en meningsproduserende del av teksten, er i alle fall udiskutabelt.

Kommer jeg noen gang til å lese Knausgård? Sånn egentlig? Jeg har vært veldig nysgjerrig, men også hatt litt dårlig tid, så jeg baserer meg fortsatt bare på det inntrykket som enkelte utdrag, samt omtaler og debatter kan gi. Denne gangen spiller det kanskje ikke så stor rolle, siden det har handlet mer om alt som foregår rundt teksten enn inni den. Men det er jo også litt fascinerende hvordan selve lesningen nesten begynner å føles sekundær på dette stadiet. “Truth is stranger than fiction”? Eller?