Overskriften: sorry, det er bare sånn det er å komme i kontakt med sin indre fjortis igjen ^^
Mitt 2011 ble avrundet på bokfronten av intet mindre enn Twilight, den første boka i Stephenie Meyers infamøse vampyrkavalkade.
Det var ikke helt planlagt, men jeg kjenner en liten “bokpusher” som av og til overbeviser meg til å gå løs på ting som virker … eh … ikke særlig relevant for mine interesser. Særlig ikke siden jeg hadde sett de tre første filmene i fylla og fått et litt vel saftig resymé av enkelte sentrale hendelser i fjerde bok. Men jeg ble utstyrt med bok og lovte å lese den, og sånn ble det, og nå har jeg endelig fått skrapt sammen et kraftig forsinket blogginnlegg om denne skjellsettende opplevelsen ^^
Jeg antar de fleste kjenner historien: 17 år gamle Bella Swan flytter fra Arizona til den lille og konstant regnværsbefengte byen Forks på østkysten. Hun bruker noen titalls sider på å være “new kid in town”-angsty og på å manøvrere seg gjennom keitete hverdagslige situasjoner hjemme hos faren sin. Alle på skolen liker henne likevel, selvsagt, uten at det gjøres noe stort nummer ut av det. For det store nummeret dukker ikke opp før mot slutten av første skoledag, når Bella blir plassert ved siden av überhotte, mystiske Edward Cullen i biologitimen … og hans første reaksjon er å oppføre seg uforklarlig arrogant og fiendtlig, for deretter å bli sporløst borte de neste dagene. Ah, kjærlighet ved første blikk.
For at Bella og Edward skal få sjansen til å bli bedre kjent, må han redde henne etpar ganger, sånn at de kan snakke litt mens han kjører henne hjem, bærer henne til helsesøsters kontor, passer på at hun spiser eller ser på at hun sovner og sånn (koselig!). Heldigvis er Bella akk så nusselig-klumsete og utsatt for beleilige ulykker at hun og Edward får tilbringe masse tid sammen. Av samme grunn tar det henne ikke avsindig lang tid å finne ut at det er noe muffins med Edward. At Edward insisterer på at han er “the bad guy” og absolutt ikke bra for henne (mens han ser überhot og “dazzling” ut, mind you) tjener bare til å gjøre Bella enda mer betatt. I den grad at det er helt greit når det viser seg at han i tillegg til å være forelsket i henne også har rimelig lyst til å drepe henne:
About three things I was absolutely positive. First, Edward was a vampire. Second, there was part of him — and I didn’t know how potent that part might be — that thirsted for my blood. And third, I was unconditionally and irrevocably in love with him.
Edwards begjær etter å drikke Bellas spesielt velluktende blod får sin noe mer menneskelige parallell i hvor lyst Bella har til å kaste seg over ham og gjøre noe helt annet. Det er ikke helt kompatibelt med Edwards hundre år gamle seksualmoral, ei heller med hans trang til å beskytte Bella, selv når hun vil noe annet. Så når Edward og Bella først blir kjærester er det som et slags gjensidig sølibat; intimiteten i forholdet deres går ikke ut på å ha sex, men på å avstå fra det på en slags … sexy måte. Og sånn ble begrepet abstinence porn en integrert del av mitt vokabular også.
Å diskutere Twilight, kjønnsroller og seksualitet er sannsynligvis et evighetsprosjekt. Men jeg kan ikke dy meg for å peke på noen av strukturelle og narratologiske grunnprinsippene Stephenie Meyers bøker har til felles med nettopp porno. I medieteori snakker man gjerne om noe som kalles “the male gaze”, kort forklart et kjønnet, asymmetrisk maktforhold mellom “betrakteren” (subjektet) og det som blir betraktet eller lar seg betrakte (objektet) – for den lange forklaringen: les Laura Mulveys essay “Visual pleasure and narrative cinema”. Mainstream porno er kroneksempelet på denne typen fokalisering i praksis: gjennom den filmatiske narrasjonen inviteres tilskuerne (som statistisk sett gjerne er menn) til å sette seg selv i den mannlige aktørens sted og innbille seg at det er de som ser på, har sex med og råderett over den pene dama. Hvilket bringer oss tilbake til Edward og Bella og Twilights alt annet enn mannlige “gaze”.
Sett deg godt tilbake, ta deg en muffin og les dette avsindige avsnittet etpar ganger:
Edward in the sunlight was shocking. I couldn’t get used to it, though I’d been staring at him all afternoon. His skin, white despite the faint flush from yesterday’s hunting trip, literally sparkled, like thousands of tiny diamonds were embedded in the surface. He lay perfectly still in the grass, his shirt open over his sculpted, incandescent chest, his scintillating arms bare. His glistening, pale lavender lids were shut, though of course he didn’t sleep. A perfect statue, carved in some unknown stone, smooth like marble, glittering like crystal.
I Twilight er det med all tydelighet Bella som ser. Og hun har et temmelig … vel, la oss kalle det estetisk bevisst blikk. Beskrivelsene hennes av Edward er en eneste lang tirade av “angelic face”, “liquid topaz eyes”, “scintillating arms”, “marble skin”, “shimmering hand”, “flawless lips”, “perfect muscles”, “sweet, delicious breath”, “soft, velvet voice”, osv, ad nauseam. Samtidig er teksten, til tross for sin absurde adjektivtetthet, tilsvarende notorisk vag i karakteriseringen av sin egen protagonist; Bellas mest fremtredende personlige egenskaper er langt, brunt hår og manglende grovmotorikk. Så mens Edward blir avtegnet i detalj, kontinuerlig dvelt ved og siklet på av teksten, kokes Bellas tilstedeværelse nesten helt ned til et rent fokaliseringsverktøy hvorigjennom leserne (som statistisk sett gjerne er kvinner) kan “sette seg selv inn i” teksten, og selv sikle på Edward. Ganske uimotståelig, ikke sant?
Denne på grensa til parodiske subverteringen av det tradisjonelle rollemønsteret er ganske festlig, men også litt trøblete. For hvem og hva er egentlig Bella, bortsett fra forelsket i (og elsket av) Edward? Ikke innmari mye. Ta med i beregningen at nevnte forelskelse er gjennomsyret av creepy metaforikk som stadig sentrerer rundt jakt, rovdyr og byttedyr, underkastelse og fangenskap. Når hun er på sitt mest betatte kan Bella godt finne på å uttrykke det ved å si at hun føler seg “like a bird locked in the eyes of a snake”. Edwards omfavnelser beskrives kjærlig som “an iron cage” og armene hans som “chains”. Bella blir båret, kjørt og fulgt rundt, og synes det er superromantisk at “there was no resisting him in anything”.
Dette er litt typisk Twilight, føler jeg; akkurat når jeg har lyst til å løpe avgårde og heie på kjærlighet og rosa skyer og sommerfugler i magen, så dukker det opp en eller annen uggen, viktoriansk moodkiller. “Bella, jeg vet bedre enn deg hva som er best for deg!”, “Bella, jeg har absolutt ingen tro på at du fikser dette alene!”, og best av alt: “Bella, du er så forelsket i meg at du ikke kan kjøre bil!” (hot vampyr = hvor høy promille, sa du?). Greit at mye av dette kan avskrives på kontoen for “unintentional snark material”, som bloggeren Cleolinda (se link nederst) treffende uttrykker det; jeg tar meg likevel i å mene at litt av moroa blekner fordi utgangspunktet er så ubehjelpelig seriøst. Det blir i lengden ganske utilfredsstillende. Skjønt, akkurat dét gjør kanskje sympatien min for Bella (som heller ikke blir særlig tilfredsstilt) større enn den ellers ville vært, så mulig det har en funksjon ^^
Mye er blitt sagt om Twilight-seriens litterære kvaliteter også, og folk er ikke mer enige om disse enn om budskapet. Skriveteknisk sett er det ikke så mye å skryte av. Teksten lider av gjennomgående flat karaktertegning, selvrepeterende og svulstig språkføring, samt en relativt fantasiløs “så skjedde det, og så gjorde vi sånn”-aktig narrasjon. Og en litt merkelig plottkonstruksjon hvor det kastes sammen noen actionscener og litt vampyrdramatikk mot slutten, før alt like plutselig er bra igjen.
Men altså … Man leser sannsynligvis ikke Twilight for å oppleve stor skrivekunst. Jeg leste boka for å bli revet med, og det lyktes den overraskende bra med, på sin egen, litt forskrudde måte. Den er sjarmerende og engasjerende på sitt vis, og mindre humørløs enn jeg fryktet på forhånd. Den har tilløp til humor og fine øyeblikk også. Bella har en (om enn underutviklet) tørrvittig sans for snappy humor, og forholdet hennes til den fåmælte faren sin er akkurat så awkward og varmt at jeg tror på det. Jeg tror ikke jeg dåner så mye som jeg burde av “Edward + Bella = sant”-aspektet, men særlig den første, litt kleine fasen av bekjentskapet og forholdet deres er litt sånn “aaw, dere er rare, men jeg heier på dere likevel”. Om ikke annet så fordi femhundre sider Forelskelse med stor F gjør det vanskelig å la være.
Så … positivt overrasket? Nja? Tja?
Det er lett å blåse seg opp over Twilight fordi selve fenomenet Twilight i seg selv er så oppblåst. Jeg hadde mange fordommer før jeg begynte på boka, og noen av dem ble behørig bekreftet underveis, men jeg tror likevel jeg skal prøve å skille teksten fra konseptet som helhet og all den noiaen som knytter seg til det. Jeg får unektelig en litt guffen smak i munnen av måten enkelte ting fremstilles på – særlig framover i serien og særlig når jeg vet at dette har vokst seg så schvært at det er i ferd med å bli en slags premissleverandør for en hel generasjons holdninger til romantikk, forhold og seksualitet. Men for min egen del, der og da, så ble jeg underholdt – sånn var det med den saken, og ganske ålreit var det også.
Nå gjenstår det bare å hoppe i det og få lest resten. Uheldigvis for meg, så vet jeg hvordan det går videre ^^
Helt til slutt, enten du er av typen som ler av eller med Twilight, eller bare trenger å bearbeide opplevelsen: besøk Cleoland, hvor bloggeren Cleolinda blant annet bryter samtlige bøker (hhv. Twilight, New Moon, Eclipse, Breaking Dawn) og seriens tre første filmer (samlet her) opp i sine enkelte og ekstremt vittige bestanddeler.
Sånn. Da var 2011 offisielt over også. Phew! ^^
Book smugglers – omtaler og anbefalninger av bøker innen young adult- og speculative fiction-segmentet, skrevet av to stk. “completely obsessed, sad, sick addicts when it comes to books”. For mye tid og penger brukt på amazon? Det kan iallfall jeg relatere meg til… :P Har nylig opprettet en egen spalte – “The Smugglers’ radar” – som undersøker hva som rører seg i det engelskspråklige bokbloggerlandet.
