søte ting i pensumpausen

Jeg har ikke så mye intelligent på hjertet om dagen. Det er under en måned igjen til første eksamen, og jeg begynner å merke hvor mye pensum det fortsatt gjenstår å komme gjennom. Pluss to oppgaver. Så jeg leser kongesagaer og Mabinogion og walisisk historie og forsømmer bloggen. Derfor synes jeg nå er det rette tidspunktet å linke til noen litt flinkere bloggere og andre morsomme steder på internett.

My Milk Toof er en blogg om melketenner. Det vil si om to melketenner ved navn ickle og Lardee. De små bildehistoriene er skrevet, iscenesatt og fotografert av Inhae Renee Lee. Hvis du lurer på hvordan det ser ut når to små melketenner skal bake muffins, ta solbad, gå halloween eller har mareritt, er det bare å ta seg en tur hit og bli sjarmert i senk.

Blah to tada er en blogg om å gjøre kjedelige og ubrukelige ting morsomme, dekorative og brukelige. Har du en gammel singlet, kan du lage en veske. En bunke med gamle blader kan bli en bolle (faktisk!). Og bare vent og se hva du kan gjøre med konvolutter, tomme esker og ulike matrester!

EpiCute er en blogg om søt og pen mat. Jeg tror jeg bare skal la bildene snakke for seg selv:

Så se på alle de søte og fine tingene mens jeg er på pensumferie.

Inneliv

Jeg har vært syk og slapp og et skikkelig innedyr den siste uka + + . Så da må man ta bilder av det man har innen rekkevidde hvis man tilfeldigvis blir overfalt av trangen til å fotografere noe. Og ja, jeg samler på skjell ^^

…

En liten naturperle

Okei, tilbake til seriøs blogging: jeg har lest Mens lyset endrar flatene, som er en fin liten diktsamling av Eva Jensen.

Diktene er samlet under fem underoverskrifter; ”Europas nordligaste fastland”, ”Verda er grå med strimer av lys”, ”Seksti brevduesamlarar”; ”Det er fullt i eksilet” og ”Mens skuggane frå lauvet”. At den nordnorske naturen og spillet mellom lys og skygge er sentrale elementer røpes allerede her, så det burde ikke komme som noen overraskelse når første dikt sveiper over ”eit tålmodig berg, som endrar uttrykk sakte”. Særlig første del kan kanskje best beskrives som en rekke landskapspanoramaer, hvor språket langsomt og grundig pensler ut naturen, været, stillheten:

Mens ein glir framover under eit gjennomgripande ømt lys, flyg svarte fuglar nær havflata, seglar rolege isflak forbi, kviler kontante berg seg.

Hele diktsamlingen er litt som tittelen: veldig ettertenksom. Noen ganger løper språket uavbrutt og nesten prosa-aktig nedover linjene mens det utdyper og beskriver, andre ganger er diktet bare et lite, konsentrert drypp på siden:

Langt der ute:

Lubne holmar flyt på lys

Horisont

Etterhvert blir både språket, tematikken og formen noe mer springende, og det ofte navngitte nordnorske landskapet trekker seg litt inn i bakgrunnen. Særlig i ”Seksti brevduesamlarar”, hvor det lyriske jeg’et møter en gammel venn og dermed bryter den nærmest menneskeløse stillheten som har rådet hittil, er alt litt hoppende og småabsurd, og i ”Det er fullt i eksilet” kan man komme over drømmeaktige grublerier som dette:

(til diktaren)

Han har det ikkje,

og det han ikkje har, viser seg overalt.

Du kan leite med lys og lykt;

alt du finn, er ein særegen sort kulde

Jeg liker at språket spenner litt fra her, det balanserer fint mot det rolige og sindige fra naturpartiene, og det er morsomt at jeg’ets venn reiser seg opp og roper “jeg er en kapasitet! jeg er en kapasitet!”. Av en eller annen grunn følte jeg likevel at jeg ble drivende litt på måfå omkring i de partiene hvor grepet rundt landskapet var løsere. Det kan kanskje forklares så enkelt som at det var naturskildringer den lyriske magen var mest sulten på, men det kan kanskje også hende at den tilsynelatende “trauste” landskapslyrikken klarer å formidle noe som de mer sprelske partiene ikke makter. Selv om hele samlinga er fin på sin måte. Veldig fin.

På en skala fra 1 til 2…

Det er ikke så ofte jeg er innom mote/livsstil/velvære/whatever-sidene i nettavisene, men av og til dukker de opp på forsiden med en rasende festlig overskrift, for eksempel ”Ingen vil se tykke modeller på catwalken”, og da faller jeg for fristelsen til å la meg provosere. Det følgende innlegget begynte seriøst, men så este det ut og ble rett og slett usunt stort, og etter at jeg hadde tvunget det til å slanke seg var det nesten bare sarkasmen og spydighetene igjen. Så er dere advart.

Hele saken bunner i en sjarmerende uttalelse fra motedesigner Karl Lagerfeldt: ”Hvem er det som vil ha formfulle kvinner på catwalken? Det er de tykke mødrene som sitter hjemme og spiser chips foran TV-en og klager på de tynne modellene.”

Det er kanskje forståelig, kanskje til og med tilgivelig at en 70-something livsfjern designer som obviously bare ser verden i svart-hvitt/tynt-tjukt, buser ut med noen obskure uttalelser nå og da, men tydeligvis er det mange som tar dette dødsens seriøst.  Bare ta en titt på noen av sakens leserkommentarer og bli dypt og inderlig skremt:

”Catwalken har ALLTID hørt til de som faktisk klarer å stå i mot fristelser, ikke de som spiser 600 gram sjokolade hver dag.”

”hvem vil se tykke formfulle jenter på catwalken, …det holder og se dem i daglilivet!! eller Dove reklamer.”

”99% av de som klager på for tynne modeller er damer. Tenk på det. Tykke damer.”

”jeg liker ikke skjønnhetsreklamer med overvektige folk, og kjøper heller ikke blader som har det på coveret fordi i mine øyne er det ikke interessant å se tykke mennesker på trykk – det er ikke det JEG identifiserer meg selv eller mine tanker med. De ser jeg nok av tll daglig i altfor stramme klær. Så sånn sett burde kanskje noen ta å lage et blad for de litt overvektige sånn at de kan lære å kle seg også.”

” jo større modellene blir, jo flere feite tror jeg det blir. De tykke får ikke lenger noe å “strebe” etter, og i det samfunnet vi har i dag der fedme er et økende problem, er ikke dette særlig gunstig.”

Er ikke motefolk søte (for ikke å snakke om velartikulerte)? Og har vi ikke egentlig mye å lære her? Som for eksempel at alt som ikke er size zero er overvektig, og at større modeller vil kunne inspirere til en nærmest altutslettende fedmeepidemi hvis de bare slipper til? Skummelt, ikke sant? Og visste du at alle de tynne modellene har fått de fine kroppene sine ved ganske enkelt å avstå fra sjokolade? De er nemlig ikke bare verdens peneste, de er også verdens sunneste og mest viljesterke. Thin for teh win.

Okei, det er egentlig ikke morsomt. Og bare for å ha sagt det: noen av motargumentene er akkurat like ufyselige. Sånn blir det når man tvinges til å plassere seg på en skala fra 1 til 2; for å kunne leve med én av merkelappene forplikter man seg på en måte til å ta avstand fra den andre. Vips, så har man det perfekte utgangspunkt for en farlig polarisert oppfatning av vekt og kropp, og dermed også finfine forhold for spiseforstyrrelser av alle slag. Hurra, hurra.

Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv som eksempel for å demonstrere hvor meningsløst det er med et vurderingsapparat som ikke tar hensyn til flere nyanser enn hvorvidt man får på seg et plagg i str. 32 eller ikke. Jeg er str. 38, altså ”plus size”, som er en ikke særlig subtil motespråklig omskrivning av “feit”. Samtidig har jeg en bmi som klassifiseres som under normalvekt. Det er jo litt finurlig. Bmi er naturligvis ikke noe skjønnhets- eller sunnhetsmål i seg selv det heller, men her det iallfall litt flere merkelapper å velge mellom. Så på en skala fra 1 til 2, hvor 1 er helt enig og 2 er veldig enig, hvor rett har jeg i at skalaer som går fra 1 til 2 suger? Og på en skala fra 1 til 2, hvor 1 er bananmugg og 2 er apebæsj, nøyaktig hvor ekkel er Karl Lagerfeldt? ^^

(Jeg må forresten legge til at jeg synes det er skrekkelig morsomt hvordan en bransje som baserer seg på nyskapning, kreativitet og innovasjon klarer å være så sykt konservative at de ikke merker at todelte verdensoppfatninger og generalisering utfra ekstreme ytterpunkter er blitt avleggs overalt ellers for lenge siden. Motebevissthet meg i rumpa. Mehe.)

Sånn. Nå skal jeg gå tilbake til forkjølelsen min, og bare gi beng i hele moteland og alle som bor der fram til neste gang noen av dem pirker i nerva mi. Og siden jeg fortsatt ikke klarer å forholde meg helt seriøst til dette, lar jeg disse kattene få siste ord, så kan vi le av hele greia:

kroppsbevisste pusekatter fra icanhascheezburger.

forkjølelsestilværelsens uutholdelige tetthet

Aaaah, jeg er så forkjøla! Æsj!

Natt til i dag forløp ca sånn: ligge våken med vondt i halsen, feber og tett nese. Sovne litt. Drømme at man ligger våken med vondt i halsen, feber og tett nese. Våkne til vondt i halsen, feber og tett nese. Deretter repetere i det uendelige. Det er jo rett og slett litt sykt…

Dagen i dag har jeg tilbragt innpakka i dyner. Siden dyner fungerer omtrent magnetisk på små pusekatter som synes det blåser litt for mye ute, var jeg etterhvert innpakka i dem også. Den første ordentlige maten  på ca 24 timer (de ca tusen koppene med te og solbærtoddy ikke medregnet) var en yoghurt jeg presterte å bruke en halvtime på å få i meg. Ikke har jeg klart å lese noe mer komplisert enn tegneserier og facebook-oppdateringer i hele dag heller. Og i løpet av kvelden må jeg på en eller annen måte klare å kreke meg tilbake til Oslo. Arg blarg.

Forkjøla og triste pusekatter fra icanhascheezburger.

ordentlig høst

Jeg får ikke sagt det nok: jeg elsker høsten ♥

Et lite blad i en liten solflekk.

Noen veldig standhaftige småblomster..

Sol i tre / tre i sol… soltre?

Nedfallsfrukt i hagen.

Gremlin fotobomber ^^

Mer soltre?

Mamma og Gremlin

Nam nam og god høst!