Tilbake til Louise Erdrich

Da jeg leste Tracks av Louise Erdrich tidligere i år (dvs veldig mye tidligere i år), lovte jeg meg selv å sjekke ut flere av bøkene hennes. Det tok litt tid, men nå har jeg altså klart å sette meg ned med den frittstående oppfølgeren, Four souls. Sannsynligvis den siste hele boka jeg rekker å lese i 2009. Hvis ikke jeg skal raska på noe sinnsykt med Song for Eirabu av Kristine Tofte ^^

Vi befinner oss fortsatt i Nord-Amerika på det tidlige 1900-tallet, delvis på Ojibwe-reservatet som var åsted for handlingen i Tracks, men også delvis på en herregård i Minneappolis. Four souls begynner der Tracks sluttet, nemlig med at Fleur Pillager forlater reservatet for å jakte på John Mauser, mannen som la landområdene hennes øde og ribbet det for de eldgamle og hellige furutrærne. Hun følger sporene hans østover og blir en del av husholdningen i huset han har brukt tømmeret hennes for å bygge. Planen er å la ham lide en langsom og smertefull død, men når Fleur finner ham er Mauser allerede halvt grønnsak, plaget av krigsskader og mentale sår. Så hun tar på seg oppgaven med å helbrede ham. Noe som i første omgang resulterer i ekteskap og en sønn, men etter hvert også stadig flere tragedier. Pussig nok får imidlertid alle ulykkene et bemerkelsesverdig lykkelig utfall for én av bokens mange fortellere, Polly Elizabeth, som i løpet av fortellingen går fra å forakte til å beundre Fleur og det hun representerer.

Fortellingen veksler hele tiden mellom to synsvinkler. Den aldrende Ojibwe-indianeren Nanapush er fortsatt, som i Tracks, ”hovedstemmen”, men så lenge Fleur befinner seg i Minneapolis er det altså Mausers svigerinne, Polly, som har regien i annethvert kapittel. Og når Polly forlater historien får vi også for første gang møte Nanapush’ elskerinne/kone (de får aldri bestemt seg) Margaret, i rollen som forteller nummer to.

Margaret/Nanapush-delen av boka foregår på Ojibwe-reservatet i Nord-Dakota og tar i større grad enn Polly/Fleur-partiene for seg undertrykkelsen av de amerikanske urfolkene – splittelsen av stammesamfunnene, alkoholmisbruket, fattigdommen og den systematiske utryddelsen av eldgamle tradisjoner og kunnskaper. Overraskende nok er det også her humoren oftest dukker opp, noen ganger varm, andre ganger svart og bitende. Og det er her slektskapet med Tracks er tydeligst, både i språk og innhold. Den fyldige og utemmede lyrikken i Erdrichs språk er fortsatt like fascinerende og treffende. I løpet av Nanapush’ første kapitler dukker blant annet disse smågeniale beskrivelsene opp:

”What is a man, what are we all, but bits of time caught for a moment in a tangle of blood, bones, skin and brain? Time pours into us and pours out again. In between the two pourings we live out our destiny.”

.

“The coughball of an owl is a packed lump of everything the bird can’t digest – bones, fur, teeth, claws, and nails. […] A perfect compression of being. What is the essence, the soul? my Jesuit teachers used to ask of their students. What is the irreducible? I answer: what the owl pukes. That is also the story – what is left after the events in all their juices and chaos are reduced to the essence. The story – all that time does not digest.”

De partiene som beskriver Polly og Fleurs liv i Minneapolis introduserer på sin side leseren for et nytt og ganske annerledes miljø: den hvite overklassens luksusliv. Det vakre, det kyniske og hyklerske, og det triste om hverandre. Fleurs tilsynelatende mislykkede hevntokt utvikler seg til en både økonomisk, følelsesmessig og spirituelt komplisert affære som krever en forteller som har tunga rett i munnen. Polly-stemmen er perfekt i så måte: kjølig, observant og subtilt poetisk.

”’She hated you?’ I said this in an aghast tone, but a split second later I was of course not surprised, thinking, yes, of course she hated you. She came here hating you. I see that now. Her dark figure on that white, white day. I was the one who admitted her into this house. It was no accident.”

Jeg vet ikke om jeg kanskje savnet en mer “kritisk” og forstyrret stemme denne gangen, en litt mindre lojal og litt mer bitende stemme enn Pollys som en motvekt til Nanapush’ og Margarets kjærlige portrettering av Fleur, omtrent sånn Pauline Puyat fungerte i Tracks. Men sjongleringen mellom de ulike fortellerne, og ikke minst mellom deres svært ulike liv og situasjoner, har uansett flest positive effekter; ikke bare åpner den for språklig og tematisk variasjon, den lager også veldig god driv i historien. “Lettlest” er kanskje et litt misvisende uttrykk, men fortellingen flyter i alle fall utrolig fint.

Til syvende og sist er det imidlertid ikke til å komme fra at Four souls på mange måter er en ”mellombok”. Selv om den skal være frittstående er den ganske preget av at oppbyggingen til de viktigste hendelsene befinner seg i Tracks. Og dersom det finnes noen form for slutt eller avrunding, får du heller ikke noen hint om den her. Noen ting, som Fleurs forhold til sønnen hun får med John Mauser, kommer aldri helt fram i lyset, og selve Four Souls-navnet, som Fleur tar til seg i begynnelsen av boka, får heller ikke spilt rollen sin fullt ut før det ganske enkelt slutter å gi lyd fra seg.

Det skranter altså litt på følelsen av å ha lest en “hel” tekst. Jeg tror Four souls gjør seg absolutt best som oppfølger til Tracks, og kan vel ikke uten videre anbefale den “alene”. Men som en del av et større litterært univers er det liten tvil om at den gjør jobben sin på en upåklagelig måte. Den har ikke mistet verken gnisten, vemodigheten, humoren, varmen eller mørket man finner ellers hos Louise Erdrich, samtidig som den bringer nye problemstillinger på banen. Det smidige og bilderike språket, og det finurlig sammensydde persongalleriet er to andre kvaliteter jeg ikke kan få framhevet ofte nok.

Alt i alt er Louise Erdrichs tekstverden fortsatt et utrolig fascinerende sted å være. Jeg skal tilbake dit bare jeg får somlet meg til å bestille Love medicine fra amazon.

God julaften :)

Som tittelen sier, vil jeg egentlig bare si god jul til de av dere som måtte stikke innom i dag :) Jeg har fått uventet og koselig besøk, spist marsipan, sett tegnefilmer og ledd av rampete pusedyr som herjer med juletreet. Synd at snøen bestemte seg for å stikke sin vei akkurat i dag, men sånn ellers er (og blir nok også) denne julaftenen fantastisk. Ønsker alle andre det samme :)

Hittil i desember

Desember har ikke vært så veldig “julete” for meg ennå. Den første uka hadde jeg eksamen og satt og skrev ca 24 timer i døgnet. Den andre uka vet jeg bare ikke hvor ble av. Jeg mistenker at jeg bare surra den vekk fordi jeg var så sliten at jeg ikke engang orket å slappe av. Den tredje uka brukte jeg opp på bekymringer og jobb. Så det er igrunnen først nå at jeg begynner å føle at det er desember. Ikke verst, hele tre dager før jul. Etter å ha jobbet på lille julaften har jeg til og med ferie ^^

Noen bilder jeg får julestemning av, selv om ikke alle har noe med jul å gjøre:

Kampen om Karl Ove Knausgård

Bare et kjapt lite grubleinnlegg mens jeg egentlig er på vei ut døra.

Denne artikkelen i Dagsavisen sier noe jeg har tenkt lenge. Helt siden jeg så Bokprogrammet-innslaget hvor Karl Ove Knausgård snakket om sitt enorme selvbiografiske prosjekt, Min kamp, har jeg lurt på om dette ville bli en greie. Altså det at Knausgård spyler ut seks bind  med selvrefleksjon (dvs, foreløpig bare tre) til stående applaus, samtidig som flere andre forfattere, tilfeldigvis ofte kvinnelige, kritiseres hardt for å være altfor inderlige og “intime” når de gir ut en bitteliten bok med samme utgangspunkt. Unn Conradi Andersen oppsummerer hovedlinjene i debatten ganske fint:

Hadde en kvinne skrevet dette, tror jeg hun ville blitt rammet av kritikken om at dette er privat og ikke angår offentligheten. Når Knausgård skriver dette, tolkes det som noe eksistensielt. [...] Ofte ligger det en verdivurdering i kritikken, hvor det samfunnsorienterte, utadvendte og antatt «maskuline» vurderes høyere enn det personlige, intime, antatt «feminine».

Jeg var på Litteraturhuset da Conradi Andersen, Hanne Ørstavik og Vigdis Hjort diskuterte samme tema tidligere i år, og når man ser på hvordan f.eks disse to forfatterskapene behandles rent språklig i mediene er det ikke til å komme unna at hun har et poeng. Det er også litt typisk at Dagbladets anmelder Trygve Riiser Gundersen måtte understreke at Knausgård “ikke føltes privat” liksom for å rettferdiggjøre all rosen han gav bind I, og også at han oppsummerer Knausgårds kvaliteter på følgende måte:

Det nyskapende ligger i Knausgårds redefinering av forholdet mellom litteratur og virkelighet.

Brageprisjuryen gjør noe lignende i sin begrunnelse for tildelelsen:

At forfatteren åpenbart er sterkt forankret i sin egen biografi, gir romanen snarere et allmenngyldig enn et privat preg

Det er klart, “redefinering” og “allmenngyldig” høres finere ut enn femi stuff som “intimitet” og “inderlighet”. Det er iallfall sikkert lettere å berømme noen for det. Men er ikke det å ta utgangspunkt i det private, særlig sitt eget private, som Knausgård jo gjør, en temmelig sentral del av hele “litteratur og virkelighet”-konseptet? Sånn jeg forestiller meg disse tingene, går de ganske tett hånd i hånd – det kan jo ikke, litt sånn logisk sett, være slik at enten skriver du over-inderlig, eller så er du eksistensiell og redefinerende, avhengig av hva du har mellom beina? Så hvorfor er det så viktig å fjerne Knausgårds intimitet fra de andre, kvinnelige forfatternes? Og hvorfor kunne man ikke kalt det disse forfatterne skriver for “en redefinering av forholdet mellom litteratur og virkelighet”? Jeg vet ikke, jeg bare lurer.

Og er det nå egentlig så enkelt å kategorisere “kvinnelige” og “mannlige” litterære egenskaper? Cathrine Krøger klarte jo i Dag og Tids “blindtest” å kalle en romanåpning av Ingvar Ambjørnsen for “kvinneleg sjølvmordlitteratur”, og videre å si dette om Hans Herbjørnsruds Vannbæreren:

“Dette er akkurat det vi kallar kvinnelitteratur. Akkurat slik. Dersom dette er skrive av ein mann, må eg revurdere alt.”

Så. Værsågod, revurder ^^

Jeg synes Knausgårds prosjekt virker kjempespennende, og jeg har veldig lyst til å gi meg i kast med de første bindene, men foreløpig står de i lang kø på leselista, så jeg baserer meg bare på det inntrykket korte utdrag og generelle omtaler kan gi. Jeg rynker ikke på nesa av at det er privat eller selvbiografisk, jeg liker jo Hanne “jeg ligger i fosterstilling, jeg tegner en sirkel rundt min egen kropp” Ørstavik, så hvem er jeg til å gjøre det, liksom? Nei seriøst, jeg tror dette er interessant litteratur uansett om man karakteriserer det som et “macho” eller “feminint” prosjekt, og egentlig har jeg lyst til å gi beng i om det er en mann eller en dame som har skrevet boka jeg leser, men de gjør det ikke helt lett for en stakkars bokorm, disse anmelderne.

Sånn. Nå skal jeg gå og ha høstens siste semesteravslutning. Cheerio!

Lest og gjort i høst

Så var eksamen endelig over og juleferien et faktum! Jeg må innrømme at jeg føler meg lettere utbrent. De siste fire ukene har bestått av mer eller mindre konstant oppgaveskriving og eksamenslesing, og pensum har tatt så til de grader over hjernen min at jeg ikke har fått fri for det i søvne engang. Bildet til venstre gir en liten pekepinn på hvor herja jeg er.

Som nevnt mange ganger i høst har jeg vært altfor opptatt med studiene til å oppdatere bloggen så jevnlig som jeg synes man burde, og bokomtaler har det vært spesielt skralt med. Det sier seg vel selv at jeg ikke har rukket å gå løs på noe skjønnlitteratur ennå, men jeg kan jo skrive litt om det jeg faktisk har lest all denne tiden, nemlig pensum:

Det som etterhvert ble yndlingsemnet mitt denne høsten var Irsk middelalderlitteratur. Mesteparten av pensum var hentet fra Keltiske myter-antologien i den nye Verdens Hellige Skrifter-serien. Navn som Cú Chulainn og Túatha Dé Danann var forsåvidt ikke helt ukjente for meg, men jeg hadde aldri vært i nærheten av det faktiske mytematerialet før. I tillegg til å ha den fascinerende “sagnkvaliteten”, det litt kryptiske og gåtefulle, er de irske mytene er også overraskende jordnære. Slaget ved Mag Tuired går for eksempel rett fra storslagne beskrivelser av gudefolkenes krigsforberedelser til en snodig skildring av guden Dagda som forspiser seg på sodd og blir regelrett overfalt av ei kåt ung jente på hjemveien. Sånn ellers er fantasifulle unnfangelser, rare drømmer, sjøreiser til det hinsidige og damer som blir til svaner og sommerfugler noe man må være forberedt på. Fortellingene tematiserer ofte også selve det å fortelle, og flere steder kan man skimte dynamikken mellom den førkristne tradisjonen hvor mytene har sitt opphav, og det kristne lærde miljøet hvor de ble nedtegnet, i full virksomhet i selve teksten.

.

I Keltisk sivilisasjon-emnet leste vi naturligvis mest fagpensum om arkeologiske funn og historiske kilder, men vi var også innom den walisiske Mabinogion og det irske eposet Táin Bó Cuailnge. En táin er kort fortalt en fortelling om kvegplyndring, og Táin Bó Cuailnge, på engelsk kalt The Cattle-raid of Cooley, er den mest kjente innen kategorien. På mange måter er det riktignok vel så mye en krigsfortelling, som kulminerer i at helten Cú Chulainn, som fortsatt er i tenårene på dette tidspunktet, må forsvare Ulster alene mot resten av Irland. Brorparten av eposet beskriver de mange fantasifulle måtene han tar livet av fiendene sine på, noe som i sin tur får en gjennomsnittlig splatterfilm til å virke koselig. Táin er rett og slett ganske gory greier, men inneholder også tristvakre fortellinger som historien om Deirdre, og dessuten en god del humor. Man lærer blant annet at sovende helter ikke må vekkes og at det er få problemer etpar nakne damer ikke kan fikse – så vet vi det!

.

I emnet Norrøn litteratur 1 var jeg noe mer på hjemmebane. Jeg leste Snorre og utforsket den norrøne mytologien allerede som tenåring, så deler av pensum var til og med kjent stoff, men de fleste har vel hørt om Edda og kongesagaene fra før, så jeg tenkte jeg skulle reklamere litt for etpar andre verk og sjangere denne gangen.

Islendingesagaene er kanskje den flotteste litteraturen vi har bevart fra norrøn tid. Dette er fortellinger som tar utgangspunkt i ættesamfunnets kompromissløse hevn- og ærelogikk, ofte med tragiske utfall. Mange av karakterene har en kompleksitet på nivå med moderne romanfigurer, selv om man bruker andre midler for å få det til. Soga om Gisle Sursson skildrer for eksempel hovedpersonens tiltagende forfølgelsesvanvidd på en måte som ikke er mindre troverdig eller engasjerende enn mye man kan lese i dag, men altså lenge før menneskepsyken hadde blitt et tema i litteraturen. Islendingesagaene er på dette området en studie i “show it, don’t tell it”, og stilen er ofte korthuggen og komprimert, veldig “inn til beinet”. Det er heller ikke sjelden det dukker opp innslag av svarteste galgenhumor når det går hetest for seg – noen samler ganske enkelt sammen innvollene og sloss videre, andre lirer av seg et sardonisk “der råka du godt” mens de står der med motstanderens spyd gjennom brystkassa. Et lite utvalg av islendigesagaer kan leses her. Noen er også fortsatt tilgjengelige fra Samlagets Norrøne Bokverk-serie.

Fornaldersagaene er nesten det motsatte av islendingesagaene: eventyrlige, fullstappede av det overnaturlige, nesten eventyraktige i formen. De mest komiske av dem er hysteriske road-trips gjennom en myto-historisk fortidsverden. Orvar-Odd fra sagaen med samme navn blir for eksempel 300 år gammel, sloss med troll og jotner, tømmer 16 drikkehorn i en drikkekonkurranse og vinner to prinsesser og hele kongeriket. Som litteratur har fornaldersagaene ofte blitt betraktet som ”laverestående” i forhold til f.eks islendingesagaene fordi karakterene er flatere og plottet mer mønsterbasert. Dette har sin naturlige forklaring i at fornaldersagaene var sin tids underholdningslitteratur, skrønesagaer ment å skulle fortelles høyt i lystig lag. Til de mer tragedie-aktige fornaldersagaene regner man blant annet den kjente Volsungesaga. Denne og etpar andre eksempler kan leses her.

En siste saga jeg må anbefale er Soga om Tristram og Isond, som hører under den høviske litteraturen. De fleste har jo hørt om Tristan og Isolde, men de færreste vet at fortellingen har en sentral plass i norsk litteraturhistorie, og kanskje kan regnes som Norges første roman. Innholdsmessig er dette et eneste langt hjertesukk – ordene ”sorg og sut” gjentas så ofte at man kan få lettere fnatt av det, men det høystemte melodramaet (som vi sannsynligvis ville fnyst hardt av i dag, men som likevel kler sagafortellingen perfekt) er mest av alt fascinerende lesning. Språket er pyntet etter alle kunstens regler, og forfatteren (en ellers ukjent munk ved navn Robert) går bemerkelsesverdig langt i å rettferdiggjøre hovedpersonenes ulovlige kjærlighet. Tristram og Isond er nemlig slett ikke like sympatiske hele tiden, snarere tvert imot. Tristram blir nærmest psykotisk (for ikke å snakke om impotent)  av å måtte holde seg unna Isond, mens Isond lar sine humørsvingninger gå ut over den stakkars tjenestejenta Bringvet, som nesten må bøte med livet ved etpar anledninger. De manipulerer og lyver for både Gud og hvermann (bokstavelig talt), og hengir seg fullstendig til avgudsdyrkelsen av hverandre. I tillegg til middelaldersk forelskelsesvanvidd på høyeste nivå får du dessuten dragedreping, kidnapping, onde dverger og kong Arthur som sloss med kjemper med på kjøpet – en god deal, spør du meg. Samlaget publiserte en finfin innbundet utgave av denne sagaen i 2003.

Jeg innser at dette er litt sære anbefalninger, men hvis jeg gjør alvor av å skrive masteroppgaven min om keltisk/norrønt kommer det bare til å bli verre! Så er dere advart ^^

Nå har jeg forresten en Ringenes Herre extended edition som venter på meg. Ja, jeg er klar over at klokka er ti over ett en søndagskveld. Sa ingenting om at jeg er fullt integrert i hverdagen ennå. Tschuss!

En snartur innom bare for å si at jeg ikke har glemt den stakkars bloggen

Jeg har vært en superdårlig blogger i det siste. Og superdårlig mye annet også. Døgnrytmen min er et rot, hybelen er enda mer rot, det sosiale livet mitt er ikke-eksisterende, energilagrene er tømt og kaffen går urovekkende fort med om dagen. Det eneste jeg har vært god på de siste par ukene er oppgaveskriving. Jeg er så nerd ^^

I helga hadde jeg litt fri, så da dro jeg hjem til Nøtterøy og var totalt slapp i to dager. En liten svipptur ut til Tjøme for å ta bilder, men ellers bare sløving, kosete pusedyr, innevær, søskenkjærlig småkrangling med lillebror og ordentlige middager.

Jeg øvde meg på å ta bilder med lang lukkertid på Verdens Ende. Resultatet ble litt sånn halvveis, men det er bare andre gang jeg prøver det, og det blåste fælt, så jeg synes resultatet ble akseptabelt.

Jeg har vært på Verdens Ende før:

Nå skal jeg ha eksamen i irsk middelalderlitteratur i en uke. Kose meg skikkelig ^^ Sjåast.