Cheesy overskrift med teit rim, jegveit :D
Ingvild Rishøis skjønnlitterære debut fra 2007, Novellesamlingen La stå, har fått mye ros både av kritikere og lesere. I likhet med Mette Karlsviks Vindauga i matsalen vender mot fjorden, følte jeg at dette var en bok jeg hadde lest så utrolig mye om og rundt at den nesten ikke var til å unngå.
Samlingen består av syv noveller, hvor den første åpner med denne (ofte omtalte) setningen:
”Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse”
Tenåringer og selvmord. Nå igjen, lissom? Joa. Åpningsnovellen ”Det regner inn” handler om Lilas gjentatte selvmordsforsøk, sett gjennom øynene til venninnen Katarina. Alle novellene har på en eller annen måte et slikt element av stille krise i seg, men uten at det egentlig er det som dominerer handlingen. Mer sentralt står skildringen av karakterenes sårbarhet og ensomhet, og ofte et savn som skal døyves eller en mangel på tilhørighet. Det går en lavmælt melankoli som en rød tråd gjennom samlingen, men det oppleves aldri som insisterende eller masete eller sentimentalt, snarere tvert imot som en nødvendig del av balansen mellom det skjøre, sårbare og usikre og det man “lar stå” når alt annet viskes ut. Hvis man skal trekke fram én enkelt setning som sier noe om det helhetlige inntrykket vil jeg velge avslutningen på den siste novellen isteden:
”Og så skal jeg sette en stol på en pult, og henge en vott på en knagg, og viske ut alt på tavla unntatt la stå. Og jeg skal gå ut, og lukke porten, og se på sola, og se ned, og se opp. Og Lila skal gå foran meg.”
Som i Merethe Lindstrøms Gjestene hender det stadig at avgjørende glimt fra barndom eller ungdomstid kommer opp til overflaten når historiene skal fortelles og blander seg inn i dem. Dette er et effektivt fortellergrep, som Rishøi tar for seg på en noe annerledes (og kanskje mer spennende?) måte enn Lindstrøm. ”Hilsen Julie” er et flott eksempel på hvordan samspillet mellom fortidstekst og nåtidstekst kan fungere, uten at jeg kan si for mye før jeg spoiler noe ^^
Språket gror også nesten alltid rett ut av karakterene selv. I ”Jimmy sa” er Jimmys fortelling om letingen etter et endelig svar på hvorvidt han var adoptert en slags monolog hvor samtalepartneren og dennes innspill kommer til syne gjennom Jimmys enetale. Julie i ”Hilsen Julie” ”snakker” gjennom brevene hun skriver til datteren mens hun sitter i selvvalgt eksil på en hytte, mens utdrag fra en hyttebok, en innstøpning ved peisen, et sitat på veggen, etc, legges lagvis over, under og imellom. I ”Det regner inn” og ”La stå” er det Katarinas beskrivelser av den suicidale venninnen Lila som blir stående som beskrivelsen av Katarina.
”Og hun sto ikke ved undergangen, og hun drakk ikke øl i skoletida, og hun lå ikke i badekaret, nei, og jeg blir så kvalm av at det var det samme badekaret der jeg også hadde dusja, med den krana som alltid ble for varm, nei nei nei, og hun blei ikke begrava mens guttene sto sånn, som svarte kråker foran kirken.”
Også i de tekstene hvor karakterene ikke forteller historien i førsteperson, kjennes språket som en direkte, umiddelbar link til dem. Det er jordnært, oppriktig, nedstrippet og veldig levende. Det har god flyt og driver nærmest seg selv framover. Som hos Lindstrøm er det også mye å lese i utelatelser og utstrykninger, men Rishøi er mindre vag på dette området, føler jeg (og noen ganger røper hun seg, så kanskje en mellomting hadde vært det beste?). Og der Lindstrøm ofte ble litt for lik fra tekst til tekst, har Rishøis noveller en stor og variert stemmerikdom som man blir fascinert av og engasjert i.
Det sies ofte om noveller at de er ufullstendige ”miniromaner”. La stå er, sånn jeg opplever det, en samling tekster som fremstår som fullstendig i sitt rette element; ingen underutviklede romanstumper, men komplette, gjennomførte tekster som er akkurat passe store til å romme seg selv. Det virker som om Rishøi virkelig føler seg hjemme og bekvem i sjangeren, samtidig som hun gjør noe eget med den. Jeg anbefaler og anbefaler.
