Bok: Tam Lin

I fjor høst fikk jeg et boktips (og bok!) av sånn ca verdens beste boktipser (Mari!). Så i jula begynte jeg på Tam Lin av Pamela Dean. Nå er jeg nylig ferdig og veldig glad. Dere er herved advart.

Litt bakgrunnsstoff: Tittelen viser til en skotsk ballade, hvor Tam Lin også er navnet på en mystisk skikkelse som oppholder seg i området Carterhaugh. Som mystiske skikkelser har en tendens til, er han ikke uproblematisk å snuble over: alle ungjenter som møter ham avkreves enten en eiendel eller jomfrudommen sin:

O I forbid you, maidens a’,
That wear gowd on your hair,
To come or gae by Carterhaugh,
For young Tam Lin is there.

There’s nane that gaes by Carterhaugh
But they leave him a wad,
Either their rings, or green mantles,
Or else their maidenhead.

Balladens heltinne, Janet, er arving til Carterhaugh og trosser forbudet mot å gå dit. Ikke desto mindre ender hun opp gravid etter møtet med Tam Lin. Noe av det som gjør balladen spesiell er den vendingen som inntreffer på dette punktet. Janet nekter å skamme seg for å ha blitt gravid med en ukjent rundbrenner, og etterhvert viser det seg tydelig at det er hun som er den sterke parten i forholdet.  Tam Lin tilhører Faerie-folket, et slags alve- eller huldrefolk som kan minne litt om romantiserte avbildninger av de mytiske haugfolkene i irsk og walisisk tradisjon. Faerie-folket hører (i likhet med f.eks. de irske Túatha Dé Danann) hjemme i en slags tidløs “otherworld”, men krysser grensene til menneskenes verden på Samhain/Halloween. I balladen markerer denne kvelden også oppfyllelsen av en grim betingelse:

“And pleasant is the fairy land,
But, an eerie tale to tell,
Ay at the end of seven years,
We pay a tiend to hell,
I am sae fair and fu o flesh,
I’m feard it be mysel.”

Janet, gravid og det hele, må altså utfordre “the Queen o Fairies” på Halloween, når prisen skal betales, for å redde Tam Lin fra helvete. Dette viser seg å være en ganske fryktinngytende oppgave. Om noen ender lykkelige alle sine dager skal jeg ikke avsløre, men det kan vel røpes at balladens klimaks uansett er veldig fascinerende lesning, hamskifter og hurlumhei.

Bilder: Stephanie Pui-Mun Law

Og så, til boka: Med den skotske balladen som bakgrunn har Pamela Dean skrevet en slags moderne Tam Lin, satt til 1970-tallets USA. Janet er her student ved Blackstock, et fiktivt universitet i Minnesota, hvor faren hennes foreleser i engelsk litteratur. Engelsk er også Janets eget førstevalg, men hun blir stadig trukket (og forsøkt dyttet) mot studiet av klassiske språk og litteratur, hvor alle virker litt hemmelighetsfulle og underlige. Både Janet og romvenninnene hennes, Christina og Molly, begynner etterhvert å gå ut med gutter fra klassisk-studiet, hvorav de fleste siterer Shakespeare som om de skulle ha kjent ham personlig, seiler gjennom gresk og latin og bruker fritida si på å synge renessanseviser og sette opp obskure jakobinske skuespill. Blant dem er Thomas Lane, som altså er Pamela Deans versjon av Tam Lin.

Mye av boka handler om jentenes hverdagsliv: dating, pensum, forelesninger, fritidssyssler og et spøkelse som slenger bøker ut av vinduet. Mest av alt handler det likevel om litteratur, som uansett sniker seg inn i alle de nevnte aspektene av Janets hverdag. Et stort antall verk og forfattere både leses, diskuteres, siteres, dramatiseres og filosoferes over jevnt og trutt gjennom hele boka. Shakespeare og Keats er sannsynligvis de mest fremtredende, også tematisk og strukturelt. En teateroppsetning midtveis fungerer for eksempel som et dobbelbunnet “play within the play” á la Hamlet. Homer og de antikke dramatikerne er også godt representert; i det hele tatt er det få sentrale skikkelser fra den vestlige klassiker-kanon som ikke blir nevnt.

Pamela Dean skal ha skryt for den balanserte og innsiktsfulle måten hun nærmer seg disse temmelig avskrekkende figurene på. Det kunne fort ha henfalt til engstelig pirking i overflaten, eller sklidd ut i nesegrus panegyrikk. Isteden behandles denne “Litteraturen med stor L” med nøyaktig den rette blandingen av beundring, respekt og guts.

After that, they leapt what Professor Evans called “the romantic chasm” and landed breathless in the wild forests of Wordsworth, whence they journeyed very far afield with Coleridge, muddled around in lovely language but confused ideas with Shelley, alternatively smirked and sighed with Byron, and fetched up in the clear-eyed, sensuous, tragic world of Keats.

Etter leseromtalene å dømme er det nettopp her bokas publikum splittes: noen synes den jevne strømmen av sitater, referanser og lange utlegninger av hva Janet leser, tenker og sier om bøker er blærete og kjedelig og rent ut unødvendig; andre (og her befinner nok jeg meg) synes det er fantastisk med denne omfattende, men bunnsolide intertekstualiteten. Kanskje det skyldes at jeg selv har lest og studert en god del av stoffet, eller at jeg sånn ellers bare får veldig lyst til å bli bedre kjent med det som er fremmed for meg. Jeg klarer iallfall ikke å la meg fornærme av at det nevnes ting jeg ikke har hørt om, særlig ikke når det presenteres med et så smittende engasjement og lidenskap.

Også skulle jeg så inderlig ønske at denne teater-giftshoppen fantes i virkeligheten:

Janet ruthlessly dragged Molly away from the exhibition and led her into the cramped little gift shop, where you could gape at porcelain masks of tragedy and comedy, copies of all the plays the theater had done in its history, toy copies of the Globe and the Old Theater, puppets in historical costume, paperweights with famous theatrical scenes in them, mugs written with quotations from Shakespeare and Shaw and Euripides and Ibsen, collections of critical essays, penny whistles and little clay owls. [min utheving. sorry.]

Årene på Blackstock går temmelig raskt unna, selv om noen semestre tar hundre sider og andre bare etpar. Det jevnt økende tidstempoet bidrar til følelsen av at man kjenner både stedet og menneskene stadig bedre. Et spøkelsesmysterie, løst tilknyttet det fishy klassisk-instituttet, rulles også gradvis ut i bakgrunnen. Det tar imidlertid litt tid før de overnaturlige elementene kommer på banen for alvor. Og kanskje skulle jeg ønske det var enda mer av dem, eller iallfall litt mer plass til dem. Faktisk skulle jeg gjerne hatt litt mer av alt, særlig mot slutten. Spenningskurven runder høydepunktet forholdsvis seint, og man lander veldig fort på jorda igjen. Samtidig er jeg egentlig ikke villig til å ofre noe særlig på veien dit. Ah, luksusproblem!

En annen ting som kommer sent, men godt til sin fulle rett er romanen Tam Lins forhold til balladen Tam Lin. Den verken nevnes eller refereres til, såvidt jeg fikk med meg, men former teksten fra innsiden isteden. Sånn sett mister man den aldri av syne, selv om den er “usynlig” i romanens handling. Veldig gøy å lese den på nytt etter å ha blitt ferdig med boka!

“But had I kend, Tam Lin,” said she,
“What now this night I see,
I wad hae taen out thy twa grey een,
And put in twa een o tree.”

“Tam Lin”, she said, “what this night I did see”, and she looked back to Janet, “I had looked him in the eye, and turned him to a tree”

Tam Lin er en fin bok på flere områder jeg ikke har nevnt hittil: den blir etterhvert veldig spennende og vrien å legge fra seg, den er full av vittige og interessante samtaler og betraktninger, og hele college-atmosfæren er fantastisk sjarmerende og inspirerende. Å få akademikerspirer (attpåtil så sære sådanne som litteratur- og klassiskstudenter) til å virke kule har slått meg som et nærmest selvmorderisk litterært prosjekt, men Pamela Dean klarer det altså på et vis. Jeg fikk litt lyst til å lese noe Shakespeare umiddelbart etter å ha lukket boka. Men det jeg først og fremst sitter igjen med er likevel en varm og fuzzy følelse av gjennomtrengende kjærlighet til god litteratur.

(Okei, én ting irriterte meg: hvordan er det mulig å lese hele Balzacs La Comédie humaine ikke mindre enn to(!) ganger i løpet av ett semester, og da bare som en slags “side-dish” i ett fag? Jeg ønsker meg den lesekapasiteten..!)

Tam Lin (balladen) kan leses i sin helhet her.