Bøker på vei opp

Å ty til bøker når jeg skal løse floker er typisk meg. Men hvis det er jeg som er floken…?

Kanskje er det ikke helt tilfeldig at de første bøkene jeg har klart å fullføre på vei opp fra den dypeste apatien stort sett har handlet om de problemene jeg selv har stått eller fortsatt står midt oppi. Dette er tre av dem.

En roman: Drikke det vannet som ormene hadde ligget i av Kristin Ribe

Det var tittelen som førte meg til denne boka. Den kunne stått alene på en blank side og oppsummert følelsen av hele boka: poetisk, ekkel, vakker, truende, sår og sterk. Et løsrevet bruddstykke av en drøm eller et mareritt – eller begge deler på én gang.

[...] og jeg gikk så sakte jeg kunne, gikk så sakte jeg kunne fra tre til tre i skogen og visste jeg kom til å dø.

Handlingen foregår til tider så langt inne i hovedpersonen at den er vanskelig å sette ord på. Men på overflaten handler romanen altså om et far/datter-forhold som overmannes av sin egen ødelagthet, og om deres altfor sterke og uforenlige trang til henholdsvis total nærhet og total avstand. Inne i datteren, som gir opphav til romanens innovervendte, nærmest bevisstløst flytende jeg-stemme, raser det en storm av destruktiv desperasjon, rettet mot faren i det ene øyeblikket og seg selv i det neste. Mordet og selvmordet, fantasien og realiseringen, alt flyter inn og ut av hverandre, men bindes sammen i en altoppslukende “stream-of-consciousness” som på sitt beste gir inntrykk av å flyte helt av seg selv.

Det er bare gift, bare ormer i vannet, bare se fjellet forsvinne mot vannet. Grått, grått, bare grønt og blått som går over i grått, kjenne kulden. Kjenne kulden i sjøen oppover ryggen, komme langsomt, bare vente. [...] Det er ditt valg, ditt valg, sier han, og sakte, sakte kjenner hun det, kjenner jeg at ormene slipper taket, at de slipper taket i hendene og beina og istedet kravler seg rundt meg og biter meg i ansiktet, hodet i øynene, inn, bare spiser seg vei helt til jeg forsvinner.

Det er en utfordrende bok på flere måter. Veldig innesluttet i all sin blottleggelse, styggvakker, hensynsløst sårbar. Kristin Ribes språkføring veksler mellom å treffe sinnsykt hardt og å pirke seg langsomt, men nådeløst fram til bittesmå, borgjemte nerver. Noen ganger finner den seg litt for godt til rette i den innstuderte tankestrømsprosaen som er så typisk for norsk samtidslitteratur, og da mister den også litt av slagkraften. Heldigvis er det forbigående. Flere sterke pluss for å være intens uten å bli klam, overveldende uten å bli sentimental og kompleks uten å være vrien.

Alt i alt lar Drikke det vannet ormene hadde ligget i seg kanskje best oppsummere som en bok som krever mye, men som også gir mye tilbake om man tåler støyten.

En selvbiografi: Sebrapiken av Sofia Åkerman

Betegnelsen “sebrapike” var noe jeg først snublet over i bloggland. Det ser ut til å ha blitt et slags kultbegrep blant unge jenter som sliter med selvskading. Tittelen på svenske Sofia Åkermans selvbiografi har gitt opphav til en “felles sykdom, felles identitet”-kultur som jeg er litt skeptisk til. Det trist å se bloggere som måler sin egen og andres smerte i antall arr, antall sting sydd, antall besvimelser, innleggelser og nær døden-opplevelser. Terskelen for å kunne utnevnte seg selv til “sebrapike” og identifisere seg med de “ordentlige” selvskaderne, virker noen ganger faretruende høy. Sofia Åkerman har naturligvis ikke kunnet ta hensyn til dette i sin selvbiografi, siden det er et nyere fenomen, men måten hun fremstiller seg selv og iscensetter sin historie på er problematisk – det er ikke til å komme fra.

Vi møter Sofia som attenåring. Hun har gjennom flere år sultet og kuttet seg, tatt overdoser og gått inn og ut av psykiatriske avdelinger. I første kapittel befinner hun seg i ambulansen på vei til sykehuset, nær ved å dø. Etter noen dager får hun beskjed om at hun har brukt opp sjansene sine; kroppen tåler ikke en eneste omgang til.

Mina tankar var de sjukaste, jävligaste, mest korkade, hemskaste och skräckinjagande någon kan föreställa sig. De var oförklarliga, och hängde inte alls ihop. En del av mig tyckte att jag hade segrat, att jag hade lyckats bra med balansgången mellan livet och döden. En annan del av mig skrek av rädsla och panik, för den visste att det skulle hända igen. Den delen visste också att Sofia faktiskt inte var odödlig.

(jeg leste boka på norsk, men originalen var mer sitatvennlig)

Hva er det som til syvende og sist blir redningen for Sofia? Kanskje det å fullføre det siste skoleåret, fire år for sent. Kanskje det å begynne med teater, føle mestring og samhold, få venninner utenfor institusjonenes vegger. Eller det å få fortelle historien sin, ta ansvar for en kattunge, gå inn i et forhold, finne ut hva man vil gjøre, bade for første gang på seks år. Forvandlingsprosessen hennes er puslet sammen av store og små ting om hverandre, slik det også er helt naturlig at det skal være. Sånn er jo livet.

Sofias historie er naturligvis veldig sterk, men biografien som forteller den skjemmes av noen feilskjær. Sofia går langt i å insistere på det ekstreme ved sin situasjon, når det gjelder problemene såvel som løsningene. På den ene ytterkanten er hun den sykeste av de syke, og selvdestruktiviteten hennes er så sterk at når hun først skal gi den ett navn, så blir det Lucifer. På den andre ytterkanten er hun plutselig super-Sofia i en ny og bedre super-verden hvor alt plutselig klaffer. Jeg ser tilløp til problematisering og utforskning av denne prosessen, men synes ikke hun balanserer fremstillingen sin på langt nær godt nok.  Noe som kanskje skyldes at det unyanserte og til tider repetative språket. Jeg er litt usikker.

Andre problemer er av mer praktisk art. Den norske utgivelsen er dessverre aldeles pyton. Rot i kapitteloverskriftene, slurvefeil og mengder av halvhjertede oversettelser hvor den svenske originalformuleringen skinner tydelig igjennom, er ting det er vanskelig å overse. Også forundrer det meg at boka, til tross for tittelen, til syvende og sist handler mer om spiseforstyrrelser enn om selvskading. Selv om selvdestruktivitet på sett og vis er selvdestruktivitet, uansett. Nåja.

Jeg sitter igjen med litt blandede følelser. Det er en grei og lettlest bok, gripende når den er på sitt beste, men ikke så “spot on” som den kunne (burde?) ha vært.

En fagbok: Selvskadingens dynamikk av Anita Moe og Kristin Ribe.

Det er to svært forskjellige tilnærminger til temaet selvskading som utgjør kjernen i denne boka. Anita Moe skriver om sitt arbeid som forsker og psykolog, mens Kristin Ribe skriver ut fra egen erfaring. De har skrevet hver sine kapitler, men samtidig klart å forene sine erfaringer og sin innsikt på en sånn måte at man ser de røde trådene i møtet og samspillet mellom hjelpere og brukere – enten det er snakk om helsevesen, tilfeldige involverte eller nære pårørende.

Ribes kapitler er de mest eksplisitte både når det gjelder språk og innhold. Som i romanene sine skriver hun rått og brutalt om alt fra fettvevet som tyter ut av kuttene til det å gå i sine egne blodige spor tilbake til legevakta for å fjerne sting. Hun skriver om ydmykelsen, skammen og frustrasjonen, men også om å få lov til å bruke nok tid, lære seg et nytt “språk”, og om hvordan ulike møter med ulike hjelpere bidro til å stikke ut veien bort fra selvskadingen.

Anita Moes kapitler følger en gruppe anonymiserte kvinner som beskriver ulike sider ved selvskadingsproblematikken. Noen av dem er på vei ut, andre står midt oppi det. Alle stadier i prosessen blir innsiktsfullt og grundig belyst fra et faglig ståsted. Moe er flink til å trekke fram fellesnevnere uten å miste mangfoldet av individuelle problemstillinger av syne. Jeg synes hun trekker en litt for vanntett linje mellom selvskadende og suicidal atferd, men det er kanskje en forenkling som må til, ettersom det er en relativt kompleks debatt å dra med seg inn i en bok som dette.

Selvskadingens dynamikk er vel å merke ikke en selvhjelpsbok, men først og fremst en kilde til økt innsikt og forståelse for en problematikk som ofte fortoner seg som fullstendig uforståelig. Dens kanskje aller største fordel i den forbindelse er måten forfatterne pusler sammen bruker- og hjelperperspektivet. Ingen av dem gir seg ut for å sitte på fasiten, men begges fremstillinger er forankret i en prosess som går fra arr til ord. Det handler om å bruke tid – og masse av det – på å lære seg å erstatte kuttene med et språk for de vonde følelsene, lære seg andre måter å gi seg selv mestringsfølelse, verdi og trøst på.

Alt i alt synes jeg at jeg fikk stort utbytte av boka. Den verken svartmaler eller pynter på realitetene, men er uredd på en konstruktiv måte og veldig tilgjengelig lesning til faglitteratur å være.

Et utdrag fra et av Kristin Ribes kapitler kan leses her.

***

Som dette innlegget vitner om, har jeg begynt å lese litt igjen :) Fordi jeg fortsatt har ganske mye “nedetid” og dessuten en forsømt masteroppgave som skriker etter omtanke, vil nok bloggen fremdeles ligge litt i brakk en stund framover, men jeg kan iallfall ønske meg selv velkommen tilbake i bøkenes verden, og det er jammen fint!

:)