Bok: The Master and Margarita

Denne boka har en enorm katt, en fullmåne og en flyvende gris på coveret!  Og jeg har skrevet en veldig lang anmeldelse av den. (Bare sånn til info. Æhem.)

Noen harde fakta: Mikhail Bulgakov begynte å arbeide med The Master and Margarita i 1928, og var fortsatt ikke helt ferdig da han døde i 1940. Romanen ble ferdigstilt av enken hans året etter, men det gikk ennå 25 år før en sensurert versjon ble utgitt, og da først som føljetong i en russisk avis. I 1973 ble romanen publisert i sin helhet, og fikk raskt den kultstatusen den fortsatt har i dag.

Nåja, helhet og helhet. Boka er ei heksegryte av fortellinger; noen store, noen bittesmå, noen tragiske, noen morsomme, noen finurlige, noen uhyggelige, osv, osv. Fortellingen som samler dem alle er likevel fortellingen om evig og uovervinnelig kjærlighet:

Follow me, reader! Who told you that there is no such thing as real, true, eternal love? Cut out his lying tongue! Follow me, reader, and I will show you that love!

Brorparten av handlingen foregår i Moskva, hvor en mystisk professor Woland nettopp har ankommet. Woland er, helt bokstavelig talt, en djevel i forkledning. Eller rettere sagt: selve djevelen, som besøker Moskva for å arrangere sitt årlige fullmåneball. Et mildt sagt brokete følge av demoner følger med ham, deriblant den champagne-drikkende, sjakkspillende og svært veltalende katten Behemoth og den alltid nakne vampyrkvinnen Hella.

Djevelens nærvær begynner straks å gjøre seg bemerket i Moskva. Første offer ut er direktøren i den litterære foreningen Massolit, Mikhail Berlioz, som tilfeldigvis støter på Woland i en park idet sistnevnte blander seg inn i hans og dikteren Ivan Bezdomnys diskusjon om religion. Deres ateistiske synspunkter motsies tvert av Woland, som hevder intet mindre enn å ha vært tilstede da Pontius Pilatus dømte Jesus til korsfestelse. Samtalen ender med Berlioz’ svært ubeleilige fall under en trikk og en bukseløs heisatur gjennom Moskvas gater med påfølgende innleggelse på mentalsykehus for Ivans del.

Det er nettopp Pontius Pilatus som er romanens andre ankerpunkt. Flettet inn i fortellingen om Wolands opphold i Moskva ligger beretningen om den plagede romerske guvernøren av Judea og hans møte med den dødsdømte filosofen Yeshua Ha-Notsri. Denne “romanen inni romanen” er egentlig den melankolske og misforståtte Mesterens litterære storverk, som dessverre også har drevet forfatteren til randen av galskap. Leseren møter denne skikkelsen på mentalsykehuset hvor Ivan Bezdomny blir pasient. Etterhvert som Ivan og Mesteren blir fortrolige med hverandre får vi høre Mesterens historie om hvordan han brått og uten et ord forlot sitt gamle liv og sin elskede Margarita etter å ha  knekt sammen under tyngden av det litterære miljøets spott og hets.

Passende nok er det nettopp det selvtilfredse og korrupte kultureliten som blir målskiven for Woland og hans med-demoners sprell. De lager skandale både her og der, og setter generelt en god støkk i de fleste som på en eller annen måte er involvert i Moskvas innfløkte kulturbyrårati. Midt i kaoset, hvor alt fra juridisk og økonomisk lov og orden til fysikkens regler synes opphevet, kaller Woland på den forsmådde og ulykkelige Margarita og inviterer henne med på fullmåneballet.

Resten av romanen går så det griner: flyvende griser, bloddrikking rett fra hodeskallen, demoner i fri utfoldelse og bading i champagne. Selv den livstrøtte Mesterens tilværelse tar en ny vending, og romanen om Pontius Pilatus får en uventet slutt.

Som man kan se allerede av handlingen er  The Master and Margarita en ganske innfløkt bok. Første halvdel av boka er rene kortstokken av enkeltskjebner som alle påvirkes av Wolands ankomst i Moskva og de påfølgende tumultene. Det skytes ut biroller og tråkkes opp sidespor i hytt og pine – så mye, faktisk, at det nesten blir litt strevsomt. Det var med ganske stor lettelse jeg oppdaget at andre halvdel hadde et mer stødig fokus på Margarita og hennes iherdige innsats for å bli gjenforent med Mesteren. I denne delen av boka kommer vi også nærmere innpå Woland &  Co., noe som åpner for flere fantasifulle og humoristiske innslag. Katten står forresten for mange av dem, og det er jo heller ikke noen ulempe.

“Allow me to introduce to you …” Woland began, then interrupted himself. “No really, he looks too rediculous! Just look what he’s done to himself while under the bed!” The cat, covered in dust and standing on its hind legs, bowed to Margarita. Round its neck it was now wearing a made-up white bow tie on an elastic band, with a pair of ladies’ binoculars hanging on a cord. It had also gilded its whiskers.

Humor og fantasi til tross; den røde tråden i The Master and Margarita kan, når alt kommer til alt, likevel kokes ned til såpass gravalvorlige ting som politikk og religion. Wolands “black magic” annonseres av opphavsmannen selv som ekstraordinær og oppfattes også slik av hans publikum. Under overflaten er imidlertid alle absurditetene forankret i en realitet hvor det uforutsigbare og utrygge er normen. Wolands triks er til syvende og sist  skremmende hverdagslige og byråkratiske: penger mister sin verdi, papirer forsvinner, avtaler dukker opp ut av det store intet og går like raskt opp i røyk igjen; folk fanges i sine egne papirmøller og går fra forstanden i møtet med et system som vet mer om dem enn de gjør selv. Denne satiren gir romanen en skarp samfunnskritisk “edge”, tydelig rettet mot det totalitære regimet Bulgakov selv kjente til.

Det er også veldig spennende å lese Bulgakovs “Pilatusevangelie” opp mot det religionsfornektende Moskvas reaksjon på djevelens ankomst.  Det vi ser utspille seg gjennom den romerske guvernørens øyne er en lavmælt, nedtonet tragedie, fullstendig strippet for alle de bibelske “spesialeffektene”.  Fortellingen fungerer både som parallell og kontrast til opptøyene i Moskva, og knytter flere av de røde trådene sammen.

…og enda kunne jeg skrevet sikkert ti blogginnlegg til om alle de interessante og fascinerende sidene ved denne boka. Tenk Faust, rørt sammen med en god dose Nikolaj Gogol, krydret med Rolling Stones’ “Sympathy for the devil”, ei klype Dostojevskij og tilslutt en dæsj “Red right hand” av Nick Cave, så har du noe som nærmer seg en oppsummering.

Rimelig pompøst, men elegant utført.

Alt i alt likte jeg The Master and Margarita innmari godt, til tross for etpar skjær i sjøen som muligens skyldes at boka aldri ble ferdig redigert fra forfatterens side. Ettersom første halvdel trakk ut i langdrag og det ramlet inn stadig nye biroller følte jeg for eksempel at jeg ble stående veldig lenge i startfasen og stampe. Et beslektet problem er at det også ble litt for mange tråder å nøste opp på slutten. Dette kompenseres det likevel rimelig godt for straks komposisjonen strammes inn, tempoet økes og romanens hovedrollegalleri får friere spillerom. En annen liten “skjønnhetsfeil” som det ikke finnes like god dekning for er portretteringen av den kvinnelige hovedrolleinnehaveren; Margarita ble litt for stormfull og hysterisk for min del, men det er jo en smakssak.

Men det var ganske så verdt det.