Bok: Mennesket er en stor fasan i verden

Mennesket er en stor fasan i verden ble skrevet av senere Nobelprisvinner Herta Müller i 1986, året før forfatteren forlot hjemlandet Romania og utvandret til det som da var Vest-Tyskland.  Den tyske minoritetens hverdag i Ceausescus kommunistiske Romania og deres ukuelige lengsel etter “verden utenfor” er også tema for den knøttlille, men likevel så monumentale romanen med den finurlige tittelen.

Boka tar oss med til Romania i etterkrigstida, og lar et helt lite landsbysamfunn være hovedperson. I sentrum for mye av handlingen står mølleren Windisch. Han sykler til og fra møllen hver dag, teller dagene, diskuterer livet og hverdagen med nattevakten og planlegger den møysommelige prosessen med å få utreisebevis. Windisch har en kone, Katharina, og en voksen datter, Amalie, som i likhet med Windish fungerer som greiner på et større tre av fortellinger fra den lille landsbyen. Vi hører også om buntmakeren som er besatt av å stoppe ut fugler, om epletreet som selv spiser eplene sine, om ugla som varsler død når den setter seg på et tak; og vi blir vitne til begravelser, skoletimer, ulovlige stevnemøter, vertshusdiskusjoner og gudstjenester.

De hverdagslige fortellingene både fascinerer og ryster og reiser et og annet eksistensielt spørsmål. Det lille samfunnet er prisgitt er korrupt og skruppelløst byråkrati. Dåpsattester og pass til familien betales ikke bare med noen ekstra melsekker eller andre varer, men også med døtrenes og konenes “audiens” hos henholdsvis presten og militsmannen, samtidig som barna lærer å prise det totalitære styret på skolen. Under overflaten ulmer en tiltagende friksjon mellom tyskere og rumenere, og som et svakt, men fortsatt skrekkelig ekko høres ennå minnene om krigen, om år i russiske arbeidsleire, og om de som ikke kom levende fra det. Det vi ikke får vite sier av og til like mye som det vi får se ved høylys dag.

Til Windisch har nattevakten fortalt at presten har en jernseng stående i sakristiet. I denne sengen leter han etter dåpsattestene sammen med kvinnene som vil utvandre. “Går det greit”, hadde nattevakten fortalt, “leter han fem ganger etter dåpsattestene”.

Müller skriver på en nesten hypnotiserende poetisk måte: nakent, drømmeaktig, følsomt og filosoferende, skåret helt inn til beinet. Det er rått og likefrem, men samtidig elegant og lyrisk. Av alle forfattere jeg har lest tror jeg trygt jeg kan utpeke Herta Müller som en av de som best behersker kunsten å underliggjøre, dvs. å gjøre det kjente ukjent gjennom språket og på den måten gi ordene evnen til å gripe, røre og treffe oss hardere. Resultatet er et “næringsrikt” språk, om man kan uttrykke det sånn – nesten et slags litterært grovbrød. Det smelter ikke akkurat på tunga og det må tygges ettertenksomt, men det metter godt og tilfører en energi som er varig, grundig og holdbar istedenfor hopp og sprett og tjo og hei og tomme kalorier.

Etter sju dager hadde himmelen svidd seg tom. Den hadde vandret gjennom landsbyen. Ute i dalen så den på elven. Himmelen drakk vann. Regnet kom tilbake.

[...]

Sangen er tung. Stemmen er dyp. Det er en stein i sangen. Kaldt vann strømmer over den.

[...]

Windisch trekker grasstrået mellom tennene. Grasstrået er kaldt. Tannkjøttet hans er kaldt. Windisch har himmelen i munnen. Vinden og nattens himmel. Grasstrået rives av mellom tennene hans.

Strukturelt sett er romanen på mange måter et slags systematisk kaos. Bit for bit pusler Müller sammen en fortellingsmosaikk av tanker, hendelser, skildringer og dialoger som tilsammen sier noe om “menneskets ubehjelpsomme tilstedeværelse i verden”, for å sitere en tolkning av tittelens fasanmotiv.

Med sine 103 små sider er boka kjapt unnagjort, og mulig å lese i ett strekk. Det tar ca en ettermiddag. En ganske vel anvendt ettermiddag, spør du meg.

Men det aller fineste: Følelsen av boka blir liksom sittende igjen. Jeg “kjenner” fortsatt at jeg har lest den. Og det er en temmelig fantastisk følelse.