Smil til verden?

For etpar år siden blafret jeg gjennom The Secret fordi jeg ble anbefalt det av noen som etter sigende ville meg vel. “Så kanskje du skjønner at du må gjøre deg fortjent til at ting skal gå din vei”. I våres leste jeg Barbara Ehrenreichs Smile or die, og nå har jeg skrekkelig mye på hjertet.

Jeg vil tro de fleste kjenner til The Secret-filosofien: tenk positive tanker, visualiser positive ting og send positive vibber ut i verdensrommet, så vil din positivitet materialisere seg for deg i form av suksess, lykke, helse, penger eller hva det nå måtte være. En slags ekstremvariant av “smil til verden, så smiler verden til deg”.

Men når et smil belønnes med et slag i trynet, da? Tilværelsen er tross alt ikke særlig snill med mer enn et lite, bortskjemt fåtall av jordens innbyggere. Hva skjer hvis vi skal overlate til alle å være sin egen lykkes smed? Og er nå egentlig lykkelige mennesker friskere, rikere, kulere og penere enn andre? …eller er de ganske enkelt lykkeligere fordi de er friske, rike, kule og  pene?

Barbara Ehrenreich fikk brystkreft. Hun ble møtt av en positivitetskvern bestående av rosa bamser, sløyfer og overbegeistrede overlevere som formante at det bare var å se lyst på ting, så ordnet alt seg. Å gi uttrykk for (helt naturlige!) følelser som dødsangst, ensomhet og avmakt var tvert imot strengt forbudt, for slike “negative holdninger” kunne trigge spredning av kreften og virke demotiverende på en selv og andre. Ideellt sett skal man se på kreften som en “gave”. Skyldfølelsen og skammen over å komme til kort på dette området preger mange kreftpasienter som en slags (totalt unødvendig!) “second disease”.

Med en doktorgrad i biologi er det ikke vanskelig for Barbara Ehrenreich å motbevise en del av “tenk deg frisk”-regimets påstander, for eksempel det at optimisme styrker immunforsvaret i kampen mot kreften. (Alle som har vært innom litt biologi burde egentlig huske dette: Immunforsvaret angriper inntrengere det opplever som fremmede. Kreftceller er derimot kroppens egne, bare noe mer rabiate enn vanlig, og kan til og med få immunforsvaret til å spille på lag med seg. Myth busted.) Med beina godt plantet i fysikkens og biologiens lover, plukker Ehrenreich fra hverandre dette og andre av  positivitetsbevegelsens “vitenskapelige” argumenter, bit for bit, deriblant den infamøse “tiltrekningsloven”.

I det som er et av de mest interessante kapitlene i boka kartlegger hun selve positivitetsfilosofiens grunnlag og utvikling opp gjennom de siste århundrene, fra nybyggerperiodens kalvinisme til den ferskeste utviklinga på finanskrisefronten. Mesteparten av tiden har “positiv tenkning” handlet mer om penger, politikk og sosial kontroll enn om individets private velbehag.

Som dere kanskje allerede skjønner er det ikke den moderate hverdagsoptimismen som er Smile or dies målskive. Å bestrebe seg på en generelt positiv innstilling til livet og omgivelsene er uskyldig nok. Problemet oppstår når den naturlige realitetsorienteringen vår  blir blokkert fordi vi plutselig ikke kan tillate oss å føle bekymring og misnøye, være mistenksomme, uttrykke skepsis eller ta verst tenkelige utfall med i beregningen. Kompromissløs positivitet frarøver mennesket den instinktive katastrofeberedskapen som tidligere har sørget for vår overlevelse og utvikling som art. Bedre å være en misfornøyd Sokrates enn en tilfreds tosk, påsto John Stuart Mill i 1863. Men det er den tilfredse tosken som er blitt livsstilsindustriens bestselger. Og hvem tjener egentlig på det? Skal vi tro Ehrenreich er det verken samfunnet som helhet eller den enkelte borger som høster gevinsten. Snarere tvert imot.

Et av de mest gjennomført rystende kapitlene i Smile or die handler om det amerikanske forretnings- og arbeidslivet, hvor det brukes stadig flere millioner dollar på “motivasjonscoaching”. Teorien er at lykkelige, vellykkede mennesker automatisk vil generere mer lykke og mer suksess og formodentlig også økonomisk gevinst. Såkalte “negative” medarbeidere får sparken eller trues med represalier. Den skremmende konsekvensen av slik business er at ingen lenger tør eller makter å være realistiske, selv ikke på øverste politiske hold. Finanskriser og andre uhumskheter får fritt spillerom.

Ehrenreich konfronterer ledende livsstilsguruer og fremstående forskere med denne og lignende problemstillinger, tar oss med på alternativmesse, og går under huden på store kirkesamfunn som har kastet ut Jesus og Bibelen, og isteden tjener store penger på å bytte ut nestekjærlighet med en hemningsløs, spirituell selvdyrking.

Og akkurat her pirker hun borti et av de mest problematiske punktene med hele “tenk positivt”-filosofien. Alt gjelder en selv. Man oppfordres til hensynsløs avstandtagen fra alt som er “negativt”. Slutt å se på nyhetene, kvitt deg med alle “negative” bekjentskaper, uansett hvor nære de står deg. Ingenting må få komme i veien for din suksess og din lykke. Etter å ha gått over etpar lik og ellers albuet seg fram står jeg’et nok en gang i sentrum av universet (akkurat som i gamle dager! yay!). Selve livet er redusert til et biprodukt av den menneskelige bevisstheten. MEN, spør Ehrenreich, er ikke denne tilstanden egentlig et eneste stort selvbedrag?

The advice that you must change your environment – for example by eliminating negative people and news – is an admission that there may in fact be a “real world” out there that is utterly unaffected by your wishes. In the face of this terrible possibility, the only “positive” response is to withdraw into one’s own carefully constructed world of constant approval and affirmation, nice news and smiling people. [...] Everything is perfect here, or as perfect as you want to make it. Dreams go out and fulfill themselves; wishes need only to be articulated. It’s just a god-awful lonely place.

Innbakt i denne illusjonen finner vi en “ond sirkel” av kontinuerlig selvbekreftelse. Så lenge man per definisjon ikke kan være et fullverdig positivt menneske og samtidig stille kritiske spørsmål, ta forholdsregler, reagere med sinne, sorg eller frustrasjon eller på annen måte utvise “negativitet” blir man nødt til å gi seg helt og holdent hen. Bare positiv respons er relevant, og all kritikk kan avvises nettopp på det grunnlaget at den er kritisk. Finurlig, ikke sant? Men trist også.

Happiness, after all, is a state of mind perhaps more accessible to those who are affluent, who conform to social norms, who suppress judgement in the service of faith and who are not overly bothered by societal injustice.

Som sagt.

Jeg vil påstå at Smile or die er noe så sært som en viktig bok. Jeg vil påstå at Barbara Ehrenreich gjør noe helt nødvendig når hun drøfter de problematiske aspektene ved selve konseptet “positiv tenkning” så vel som ved de personene og institusjonene som selger, promoterer og håndhever det.

Det er til tider ganske rystende lesning. Selve “hemmeligheten” viser seg ved nærmere ettersyn å være en ganske skitten, men utrolig potent blanding av psykologi, business, politikk og religion. Til og med jeg, som selv har vært ute for noen leie tilfeller av The Secret-misjonering og ikke trodde jeg kunne bli mer desillusjonert, fikk bakoversveis etpar ganger.

Ehrenreich presenterer stoffet sitt stramt, analytisk og med stor faglig slagkraft, men hun er også ganske vittig, og kan kunsten å være sarkastisk på en saklig måte. Når hun skildrer personlige møter og opplevelser har hun en tendens til å bli litt anekdotisk og ufokusert, men alt i alt er Smile or die svært overbevisende, både som debattbok og som analyse av et fascinerende samtidsfenomen.

Jeg vil anbefale tre ting: les boka, tenk selv, og smil fordi du har lyst, ikke fordi du må. Cheers!