Bok: Blikktrommen

Det er over seks år siden tysklæreren min på videregående anbefalte oss Günter Grass’ Blikktrommen. Vi så filmen i undervisningen, så jeg visste litt om hva som ventet meg da jeg endelig fikk somlet meg til å lete opp et eksemplar nå i våres. Men likevel. Likevel.

Oskar Matzerath er bokas bemerkelsesverdige hovedperson. Kort og grovt oppsummert er Blikktrommen hans livshistorie, fortalt i retrospekt fra sykesengen hans på et mentalsykehus. Men den er også en slags revidert historie om Europa mellom og etter verdenskrigene.

Oskar blir født og vokser opp i fristaten Danzig (Gdańsk). Han er et barn av mellomkrigstiden, av kasjubisk avstamning på morssiden og muligens tysk, muligens polsk på farssiden. Oskar har nemlig to “formodede fedre” – morens ektemann, Alfred Matzerath, og hennes fetter, Jan Bronski. Disse tre voksne, bundet sammen av begjær, løgner og selvbedrag, danner kjernen i Oskars familie. Selv er Oskar svært intellektuelt velutviklet allerede som barn, og i stand til å gjennomskue voksenverdens hykleri. I en slags protest bestemmer han seg for å slutte å vokse idet han som treåring får sin første leketromme. Og slik blir det.

[...] jeg forble den treårige, men også den tre ganger kloke, dvergen som alle voksne raget over, men som skulle bli alle voksne så overlegen, som ikke ville måle sin skygge med deres skygger, som både innvendig og utvendig var ferdig utviklet, mens de helt inn i oldingealderen måtte streve med å utvikle seg og møysommelig lære av smertefulle erfaringer.

Fra sin finurlige synsvinkel betrakter og kommenterer Oskar (ofte ved hjelp av stadig nyinnkjøpte blikktrommer) hverdagslivets trivialiteter såvel som store historiske begivenheter. Det overmodne sinnet i den uutviklede barnekroppen gir ham en paradoksal identitet. Han er både voksen og barn, “insider” og “outsider” på samme tid, både for stor og for liten for omverdenen og seg selv, og fullstendig kompromissløs i sin tvetydighet. Selv narrasjonen gjennomgripes av denne dobbeltheten; Oskar omtaler seg selv både som “jeg” og som “Oskar”. Resultatet er at man aldri helt vet hvor man har ham, eller hvor grensene mellom jeg’et og jeg’ets fremstilling av seg selv går.

For omverdenen spiller Oskar lenge rollen som evig og uforanderlig barn, samtidig som det inni barnehodet rører seg et skarpt sinn. Blandingen av det barnlige og det voksne fremkaller både fascinasjon og avsky. Noe av det som provoserte lesere og kritikere mest da boka ble utgitt var måten Oskar med den største naturlighet fremstiller seg selv som seksuelt kapabelt vesen på:

Vi lå i sanden. Maria i sin grønne badedrakt med røde kanter, jeg i min blå. Sanden sov, sjøen sov, muslingene var tråkket istykker og hørte ingenting. Maria og jeg var også trette. [...] Oskar betraktet all denne forgjengelighet og lot sanden med de fjorgamle, tusenårige og blodferske kirsebærstenene drysse over trommen sin; han laget med andre ord et timeglass og forsøkte å forestille seg at han var døden og at det var knokler han lekte med. Under Marias varme, søvnige kjøtt forestilte jeg meg deler av skjelettet hennes, som sikkert var lys våkent. Jeg nøt utsikten mellom albubenet og spolebenet, lekte elle-melle opp og ned langs ryggraden hennes, stakk hendene gjennom hullene i hoftebenet og moret meg over halehvirvelen.

I løpet av romanens forløp rekker vår lille “helt” å gjøre karriere som alt fra bandeleder for en gruppe ungdomskriminelle til cabaretstjerne ved fronten, og senere aktmodell, jazztrommeslager og mordmistenkt på rømmen. For å nevne noe. Geografisk og historisk strekker handlingen seg fra Polen på sent 1800-tall til den kalde krigens todelte Tyskland. Det er med andre ord et temmelig enormt lerret som spennes opp i Blikktrommen. Og det må utvilsomt en Oskar til for å fylle det.

Noe av det mest slående ved Blikktrommen er bildenes uberegnelighet. Oskar betrakter verden med en merkelig blanding av intensitet og distanse som av og til er direkte rystende. Han skildrer krigens og hverdagens respektive grusomheter og underfundigheter om hverandre, blander det absurde og groteske sammen med det vakre, det komiske sammen med tragiske, det latterlige sammen med det nifse og ekle, osv. Oskar beskriver henrettelser av sine nærmeste med samme maleriske ro og grundighet som han sammenligner seg selv med Jesus. Sett gjennom Oskars øyne får romanens univers dermed noe surrealistisk og “uncanny” over seg. Fortellingen flyter framover som en hemningsløs strøm av bilder som stadig avløser, gjenskaper, motsier og utfyller hverandre. Språket som bærer dem er gjennomtenkt, klart og konkret, men likevel (eller nettopp derfor) ganske ubehagelig til tider.

Man kan lese og forstå Oskar Matzerath på mange måter, ikke minst som et slags nasjonalt symbol på Tysklands “skjevvoksthet”, slik Erik Fosnes Hansen foreslår i sin omtale av Bokklubbens Verdensbibliotek-utgave av romanen. Jeg synes likevel Fosnes Hansen treffer blinken best når han sier at “spørsmålet er heller hvem han ikke er!” Genial eller gal, allegori eller satire – nesten uansett hvor man velger å grave, vil man finne noe. For uinteressant, det blir Oskar aldri.

Blikktrommen ble filmatisert av Volker Schlöndorff i 1979. Jeg har som sagt sett den, og  føler meg forpliktet til å røpe at jeg ble jævlig kvalm ved etpar anledninger. (Jeg antar det betyr at den var bra.) Men filmen dekker ikke hele handlingsforløpet i romanen, og jeg tok meg i å føle meg mer knyttet til den delen av romanen jeg gjenkjente derfra enn det som kom etterpå. Derfor vil jeg nok anbefale bok og film i den rekkefølgen.