Bok: Ekstremt høyt og utrolig nært

Jonathan Safran Foer har tidligere imponert meg med sin debutroman Everything is illuminated (på norsk: Alt blir klart og betydelig). Hans andre bok, Ekstremt høyt og utrolig nært, har jeg også hørt mye fint om. Høye forventninger kan være en lei ting å nærme seg en stakkars bok med, men det gleder meg å kunne erklære dem for innfridde i dette tilfellet :)

I Ekstremt høyt og utrolig nært møter vi nok en Oskar, som faktisk har enkelte likhetstrekk med nylig omtalte Blikktrommens hovedperson ved samme navn. Oskar Schell og Oskar Matzerath er begge intellektuelt oppvakte “barnevoksne” med en viss hang til slagverk i miniformat (henholdsvis tamburin og skarptromme), som får historiske begivenheter kastet inn i hverdagen og familielivet. Hos Foer som hos Grass er barnets naive uskyld tynget ned av voksen innsikt og erfaring, og de to Oskarene har begge et våkent øye for det absurde og finurlige som utspiller seg i deres samtid og i livene til menneskene de møter. Begge griper tilbake i sine familiers bemerkelsesverdige, tildels traumatiske forhistorier, og spenner således over store geografiske og historiske avstander, selv om virkemidlene varierer noe på akkurat dette punktet (bl.a. i valg av synsvinkel – mer om dette senere!).

Muligens en tilfeldighet at jeg merket meg dette, eller kanskje er Foer en anelse inspirert av Grass? Når det er sagt er Oskar Schell på ingen måte en rendyrket Oskar Matzerath-kopi, og Ekstremt høyt og utrolig nært står så absolutt på egne bein. Likevel er det veldig spennende å se hvordan (og hvorfor) litteraturen henger sammen, og fundere litt over hva det betyr at en tysk forfatters beskrivelse av verdenskrig-traumet finner gjenklang hos en amerikaner som skal bearbeide 11.september 2001. Men ok, digresjon over for denne gang(?).

Jonathan Safran Foers Oskar er åtte år når “den verste dagen” inntreffer. Han kommer hjem til fem meldinger på telefonsvareren, alle fra faren hans, Thomas Schell, som ved et ulykkelig tilfelle befant seg i World Trade Center da flyene traff. Et år etter går Oskar fortsatt ofte “med tunge støvler”, som er uttrykket han bruker om det å føle sorg og dysterhet. I den andre enden av skalaen finner vi beskrivelsen “føler meg som en million dollar”. Denne lett naivistiske terminologien er symptomatisk for Oskars måte å beskrive og oppleve store (og kanskje særlig vonde) følelser på. Smerten hans kommer først og fremst til uttrykk i selvpåførte blåmerker og en stadig voksende samling bilder og beskrivelser av all verdens grusomheter i en bok han kaller “Ting som har hendt meg”.  Det hjelper ikke at Thomas Schell aldri blir funnet i ruinene. Begravelsen av en tom kiste i løpet av romanens første kapitler blir stående som den ultimate konkretiseringen av tapets uhåndgripelighet.

Oskar er som nevnt ekstremt oppvakt og unormalt gløgg for alderen. Blant hans foretrukne fritidssyssler finner vi brevveksling med Stephen Hawking og Jane Goodall, korrekturlesing av New York Times og tankeeksperimenter. På visittkortet sitt introduserer han seg som “oppfinner, smykkedesigner, gullsmed, amatørentomolog, frankofil, veganer, origamist, pasifist, amatørastronom, datakonsulent, amatørarkeolog …” – bare for å nevne noe. Følgelig faller han litt skjevt ut i forhold til både voksne og andre barn, og trives tilsynelatende best i eldre menneskers selskap, med bestemoren eller den 103 år gamle tidligere krigskorrespondenten som bor øverst i blokka.

Vår tids ubegrensede tilgang på informasjon er både en velsignelse og en forbannelse for Oskar. Kunnskap kan være tungt å bære, særlig for et traumatisert barnesinn. Selv om hans oppfinnsomhet og oppvakthet ofte er både sjarmerende og komisk, representerer den også et tragisk tap av uskyld. Oskar grubler over svært mange ting som det er ubehagelig å innse at et barn kan ta stilling til. Hans lakoniske bemerkning “…noe jeg har kjennskap til” får en mørk klang når den for eksempel knyttes sammen med beskrivelser av bevere som ikke får brukt tennene sine og dermed dør av at de vokser inn i hodet.

Mye av boka handler om Oskars leting etter låsen til en nøkkel faren hans etterlot seg. Denne letingen går på kryss og tvers av New York, som inneholder ikke mindre enn 162 millioner låser (rundt regnet), men er kanskje aller helst et fortvilet forsøk på å gjenopprette eller vedlikeholde en form for nærhet til faren. All den tid Oskar virker drevet av en selvplagersk (men på sett og vis fullt forståelig) trang til å bli i sorgen, tvinger letingen ham også til å ta ett og annet skritt ut av sin egen “innelåsthet”  i møtet med stadig nye mennesker, utfordringer, oppturer og nedturer.

Innimellom avbrytes Oskars jeg-stemme av to brevskrivere. Den ene viser seg å være bestefaren hans, som overlevde de alliertes bombing av Dresden under andre verdenskrig, og som etter tapet av taleevnen kommuniserer ved hjelp av notatbøker og tatoveringene JA og NEI i håndflatene. Brevene hans, som verken sendes eller blir lest, er henvendt til “mitt ufødte barn”, altså Oskars far, som han aldri rakk å møte før han rømte tilbake til Europa. Den andre brevskriveren er Oskars bestemor, som skriver biter av sin livshistorie med store blanke rom mellom setningene. I likhet med Oskar reflekterer de begge over den menneskelige kommunikasjonens tilkortkommenhet i møtet med stor og ubegripelig smerte. Dette understrekes av den nær sagt “autentiske” layouten, komplett med overstrykninger og kluss i teksten, bilder av alt og ingenting, samt blanke eller uleselige sider.

Jeg likte boka. Jeg var på forhånd litt redd for at den overveldende nærheten til tematikken skulle kvele narrasjonen. Men den barnlige råheten i Oskars rystende voksne måte å betrakte verden på, sårheten i den galgenhumoristiske komikken og Foers apolitiske, men balanserte fremstilling, gjorde raskt kål på den engstelsen. Fra forrige Foer-lesning visste jeg at han kan briljere med alvorstynget humor, så det var fint å se at han har utnyttet Oskars potensiale på det punktet. Oskars veslevoksne tilnærming til livet er akkurat passe rørende-opprørende. Litt sentimentalt og enfoldig til tider, kanskje, men ikke påtrengende ofte eller mye. Faktisk syntes jeg han var en merkbart bedre forteller enn bestefaren, som i sin paradoksalt språkløse taletrengthet ble litt for mye stil og litt for lite substans.

Ekstremt høyt og utrolig nært er en bok som gir veldig mye, selv om den er lettlest. Den er følsom, morsom, spennende og tankevekkende. Ikke minst føles den akutt aktuell, selv om det har gått ti år siden begivenhetene den tar utgangspunkt i. Det sier sitt, synes jeg, at en bok om 11.september – den såkalte “kommunikasjonstidsalderens” største og mest toneangivende traume – så ubønnhørlig peiler seg inn på nettopp kommunikasjonens feilbarlighet. Den “omvendte” letingen etter en lås istedenfor en nøkkel er et bilde jeg festet meg spesielt ved, som jeg tror sier noe om vår tids famling etter oss selv i det kaoset som er alt vi vet, alt vi er blitt, alt vi kan bli og alt vi ikke er. Oskar sier på ett tidspunkt at “skjelettet mitt knaker under vekten av alle livene jeg ikke lever”, og det er det noe i meg som nikker gjenkjennende til.

Det går forresten rykter om at det skal lages film av denne romanen, med Tom Hanks og Sandra Bullock i to av hovedrollene. Spennende tanke, må jeg innrømme, selv om jeg som regel alltid synes boka er og blir best :P Vi får nå se. Enn så lenge er Ekstremt høyt og utrolig nært ganske så anbefalt!

(Sitater og sånn – kommer når jeg har boka foran meg!)