Bok: Angus drømmebæreren

For meg som er over gjennomsnittet interessert i mytologi er Canongates myteserie og dens “1 stk. kul forfatter + 1 stk. kul myte”-konsept midt i blinken.  Serien har blant annet frembrakt Margaret Atwoods Penelopiaden, fritt etter Homer, og Jeanette Wintersons versjon av Atlas-myten under tittelen Vekt, begge svært så lesbare gjendiktninger som tar moderne grep om klassiske motiver. Også blant bidragsyterne finner vi blant annet Philip Pullmann, Ali Smith og Dubravka Ugresic.

Litt tilfeldig oppdaget jeg at serien også hadde et keltisk tilskudd, ført i pennen av Alexander McCall Smith, som ellers er mest kjent for Damenes detektivbyrå-bøkene. I og med at keltisk mytologi er relativt obskur sammenlignet med f.eks. den klassiske, kristne eller slaviske, var jeg litt skeptisk. Jeg visste ikke om jeg skulle forvente noe forsimplet og popularisert eller noe oppstyltet og rart. Heldigvis var Angus drømmebæreren ingen av delene, og jeg er blitt en fin leseopplevelse rikere :)

Litt bakgrunn: Angus (gml.irsk Óengus) er den keltiske guddommen for drømmer, ungdom og kjærlighet (alt som er gøy, heldiggrisen!). Han er sønn av fruktbarhets- og værguden Dagda og elvegudinnen Bóann (Boyne), men vokser opp blant halvbroren Midirs mange fosterbarn. En av de mest kjente mytene om ham forteller om en kvinne som kommer til ham i drømme, og som han blir så besatt av at han holder på å dø av kjærlighetssorg. Når hun endelig blir funnet, viser det seg at hun tilbringer annethvert år i svaneham ved en av Irlands innsjøer. For å få henne må Angus selv bli en svane. Denne myten, kjent som Aislinge Óengus (“aislinge” = drøm), kan leses i sin helhet her.

Alexander McCall Smiths Angus-inspirerte verk veksler elegant mellom de keltiske mytenes “otherworld” og vår egen moderne virkelighet. Åpningskapittelet er en overraskende vakker gjendiktning av fortellingen om Angus’ spesielle unnfangelse og fødsel, sett fra Bóanns synsvinkel.

Boann var vennlig, og hvis elven svulmet og bruste når det hadde regnet, fløt den allikevel alltid stille når den kom dit hun oppholdt seg, for hun glattet vannflaten med pusten, som var lik mild, varm bris. [...] Som månedene gikk ble hun tyngre og tyngre, og hun forlot sjelden elven. Fiskene, som hadde vært redde for henne når hun feide omkring i vannet, svømte nå inntil henne uten frykt og stirret på henne med øyne som ikke blunket.

Sånn ca. annethvert kapittel handler om mytenes Angus, og er relativt tett forbundet med det opprinnelige kildematerialet. Mellom disse befinner vi oss i en moderne setting, hvor vi i en serie mer eller mindre frittstående tekstbiter møter ulike mennesker i dagens eller den nære fortidens Skottland, som alle står i en eller annen, ofte bare vagt antydet, forbindelse til det som utspiller seg i mytene. Angus’ tilstedeværelse i disse fortellingene er ofte relativt flyktig og subtil. Noen ganger er han bare tematisk og konseptuelt tilstede i teksten, men vi møter ham også som person, blant annet i rollen som drømmetydingsterapeut.

I de nåtidige partiene av boka tar McCall Smith for seg hverdagens lavmælte dramatikk. To brødre som vokser opp i et lite fiskersamfunn på 30-tallet, når den ene plutselig får muligheten til å emigrere til Canada. En kvinne i et kjærlighetsløst ekteskap strever med å innrømme at hun ikke lenger er glad i den vanskelige sønnen sin. En annen kvinne søker til drømmene sine for å få grep om veien videre etter å ha avslørt mannens utroskap.

Ekkoet av Angus-mytenes konfliktstoff gjør seg bemerket i alle disse fortellingene, men på ulike måter og i varierende grad. Noen ganger er forbindelsene veldig konkrete, for eksempel når handling eller fremtredende motiver gjentar og gjenspeiler hverandre. Noen steder er nåtidsfortellingen nesten en ren fortsettelse på den foregående Angus-fortellingen. Det er en lettlest, men kanskje også litt for lettvint løsning. Da likte bedre de fortellingene som også var koblet sammen på et dypere plan, og beit meg spesielt merke i kapitlet “Finnes det et sted for griser der?”. Mennesker i dyreham er et gjennomgangsmotiv i keltisk mytologi. McCall Smith henter opp denne tråden på en tankevekkende måte i fortellingen om den dødsdømte Gris Tjue, som avles frem i et laboratorium for å kunne gi vev til hudtransplantasjoner.

Gris Tjue var stille. Den så opp på himmelen som med ett var blitt mye større, og den stirret på gjenstandene rundt seg – en kasse, en høyball, beina til den kjente dyrepasseren. Dette var verden, og den hadde plutselig utvidet seg.

Faktisk vil jeg påstå at McCall Smith skriver et hakk eller to bedre om griser enn han gjør om mennesker… finurlig, men sant.

Avslutningsvis gjengis endelig den ikoniske fortellingen om Angus’ drøm, hvor han hjemsøkes av den vakre svanejenta Caer Ibormeith og blir syk av lengsel etter å få se henne i virkeligheten. Her har McCall Smith tilført den opprinnelige myten lite nytt, bortsett fra litt mer kjøtt på beinet; hans gjendiktning fremstår av naturlige årsaker som noe mer sammenhengende og konsekvent enn originalen, og både romantikken og den tørre humoren kommer dermed litt bedre til sin rett.

Bodb trakk på skuldrene. “Jeg håper ikke denne piken blir en skuffelse. La oss endelig håpe hun ikke er en vill fugl eller noe slikt.” Angus lyste opp av forskrekkelse. “Hun er en pike. Jeg har sett henne.” “Bra,” sa Bodb. “Beklager at jeg nevnte det.”

Språklig er Angus drømmebæreren veldig i harmoni med seg selv. De enkle plottene drives stillferdig og ubønnhørlig framover av McCall Smiths glassklare, lettflytende prosa. Han har myket opp de irske mytenes hardtslående råhet og funnet fram til en ettertenksom, jordnær poesitet i skjæringspunktet mellom det mytiske og det realistiske – noe som kler begge tekstlagene godt. På sitt beste er det vakkert på sin egen, likefremme måte:

Hun så på ham. Noe av det overraskende ved alt dette, tenkte hun, er den rene annetheten. Han er et annet menneske, han er ikke meg. Det finnes aspekter ved ham, noe som gjør at han er nettopp seg selv, som jeg aldri kan bli kjent med, aldri berøre. Noe jeg ikke vet hva man skal kalle. Sjelen? Nei. Jo. Kanskje. Enn om jeg ba ham fortelle meg en hemmelighet om seg selv, ikke noen bestemt hemmelighet, bare et eller annet han aldri noensinne ville fortelle til noen andre. Vi har alle i hvert fall én slik hemmelighet.

Det er ikke et umiddelbart medrivende språk, men et som føler seg langsomt fram. Det unnlater også å yte den motstanden vi kanskje er blitt vant til å forvente av god litteratur, og gjør det istedet til sitt prosjekt å gjøre det lett å “bli i boka”. Bortsett fra etpar overflødige forklaringer til hovedpersonenes følelser og reaksjoner synes jeg at det lykkes langt på vei.

For å oppsummere, så har det seg altså sånn: noen tuller med mytene jeg elsker, og jeg kan ikke annet enn å like resultatet. Ja, enkelte merksnodigheter forekommer (Bóann skriver opp navnene på hyggelige fisker i en bok, sa du? selv om skrift og bøker først kom med kristendommen?), og ja, McCall Smith tar seg noen kunstneriske friheter her og der, både språklig og innholdsmessig. Men som helhet er Angus drømmebæreren et både harmonisk og likandes verk, hvor forfatteren har fått moderne litteratur til å gro i et eldgammelt, mytologisk jordsmonn.

Helhetlig inntrykk? Lettlest, fin, behagelig, tankefull … er typisk sånne ord som umiddelbart dukker opp i hodet. Og selv om det ikke er himmelropende fantastisk, så er det jo ikke så verst heller.