Bok: Stalins kyr

Stalins kyr er Sofi Oksanens debutroman. Etpar bøker senere fikk hun som kjent Nordisk råds litteraturpris for Utrenskning, rett foran nesa på vår egen Knaus. Den tungt sminkede dama med rosa dreadlocks og de hardtslående historiene begynte ganske raskt å gjøre seg bemerket i bokbloggene, og nylig fant jeg navnet hennes på en leseliste jeg skriblet ned i 2009. Så nå var det på høy tid.

Bokas handling består av to hovedlinjer som er flettet sammen. Vi møter Anna, halvt estisk, men oppvokst i en “steinfinsk” småby på 80- og 90-tallet. Hun forteller om de ulike kulturelle drivkreftene i henne – det finske, det estiske, det estiske som ikke finnes lenger, det finske sett med estiske øyne, osv – og om sitt problematiske forhold til mat. Beskrivelsene av Annas hverdag og barndom avløses ved jevne mellomrom av bruddstykker fra hennes estiske families historie. Teksten dveler lenge ved Annas mor, Katariina, som vokste opp i og senere flyktet fra et samfunn preget av overvåkning, varemangel og maktmisbruk, men kommer etterhvert også inn på den brutale etterkrigstiden, da trusler, svik, deportasjoner og sult var en del av hverdagen til Annas besteforeldre.

Annas problematiske finsk-estiske opphav er ankerpunktet som binder alle fortellingene sammen. Etter krigen faller de to nabokulturene ned på hver sin side av skillet mellom Sovjet og Vesten. Annas besteforeldre opplever at det de kjenner som estisk blir tabuisert og straffeforfulgt av det russiske sovjetstyret. Annas mor, Katariina, vokser opp i et rent sovjetsamfunn hvor alle spiser blågrå, russiske “superpoteter” gjødslet med fosfat, men hvor hun ikke desto mindre får seg en god utdannelse og kan arbeide som ingeniør. Etter å ha flyttet med mannen til hjembyen hans i Finland, oppdager Katariina at livet i det “frie”, “åpne” Vesten, hvor hun ikke får jobbe, og hvor det vrimler av fordommer mot “russerhorer” som selger seg til vesteuropeiske menn for etpar jeans, bare er et annet slags fangenskap enn det hun nettopp har reist fra.

Annas estisk/sovjet-estiske opphav blir omhyggelig hemmeligholdt og skambelagt i Finland. Ikke engang når hun og moren besøker familien i Estland får Anna lov til  å snakke estisk eller gå kledd som sine estiske jevnaldrende. Isteden blir hun omhyggelig utkledd og instruert til å oppføre seg som en “fin, finsk frøken”, for i det frihetshungrige Estland er en vestlig identitet valuta i seg selv.

Denne kulturelle maskeraden gjør at Anna etterhvert mister grepet om hva som er hennes “selv”  og hva som er ren iscenesettelse. Hun har på mange måter ingen definisjonsmakt over seg selv og sin egen identitet, og vokser opp i et Europa som er omtrent like uforutsigbart, usikkert og revet i filler av motsetninger, lengsler og ensomhet som henne selv.

Annas forsøk på å gjenvinne en kontroll hun kanskje aldri noengang hadde retter seg mot hennes egen kropp. Allerede tidlig i tenårene utvikler hun en alvorlig spiseforstyrrelse, med medfølgende tvangstanker og angst, som følger henne gjennom hele boka. Hun veksler mellom sulteperioder og “spisesirkus” med  matorgier og oppkast, og rives og slites i sitt hat/elsk-forhold til maten, omhyggelig delt inn i “tryggmat” og “sirkusmat”. Og som alt annet er også maten også ladet med kulturell tilhørighet.

Slik jeg oppfatter det handler det i bunn og grunn om grenser – geografiske, kulturelle, språklige, seksuelle, politiske og kroppslige grenser, blandet sammen og stadig i konflikt med hverandre, alle mot alle.

Forfatteren selv forklarer det sånn:

“[...] landene blir som en kropp. Hovedpersonen skammer seg over denne kroppen. Spiseforstyrrelsen blir et taust språk for en slik skam. [...] Kaos i kulturen blir til kaos i identitet, kaos i sinn og kropp, kaos i forhold og kaos på tallerkenen. Det flyter, og kroppen blir det faste man forsøker å klamre seg til.”

Oksanens språk passer tematikken hennes utrolig godt. Det er friskt og skarpt, flyter godt og balanserer kompromissløs direktehet med ordknapp, ettertenksom ro. Det er konsentrert på en sånn måte at man får plass til å tenke “rundt” det, men også substansielt nok til å gi den omfattende historien pondus nok til å gape over alt den har ambisjoner om. Hvor naturlig det enn synes å falle seg for Oksanen, så er spiseforstyrrelser og Sovjetunionens oppløsning i utgangspunktet en ganske avskrekkende kombinasjon.

Stalins kyr er en veldig spennende bok på mange områder. Den trekker mange “bortgjemte”, skambelagte historier frem i lyset, og klarer å problematisere dem samtidig som tematikken behandles med respekt.

Fordelingen og vekslingene mellom den tilbakeskuende narrasjonen og Annas nåtidige tilstedeværelse kunne kanskje vært bedre, hvis jeg skal være pirkete. De to greinene av boka har så mye å si til hverandre, og jeg synes ikke de fikk utfylt og belyst hverandre så mye som det helt klart fantes potensiale til.

En annen ting, som ikke indikerer noen mangel på kvalitet, kanskje heller det motsatte, er at boka faktisk er litt vanskelig å lese innimellom. Jeg måtte ta meg en og annen pause fra den intense og hypnotiske spise/sulte/spy-karusellen:

For jeg hadde ikke noe hjerte. Jeg hadde mat. Jeg hadde ikke kjærlighet. Bare mat. Jeg hadde ikke sinne, bare en mage som måtte fylles til randen. Jeg hadde ingen sjel. Jeg hadde mat.

[...]

Jeg klarer ikke å gjøre meg selv ikke-eksisterende.

Slik er det altså å forsvinne inn i sine egne knokler.

Når det er sagt var det også “godt”, om enn på en ubehagelig måte, å lese en såpass ærlig og treffsikker skildring av en spiseforstyrret tankegang og hverdag. Sofi Oksanen treffer noen veldig følsomme punkter når hun utforsker nyansene og samspillet mellom kropp og identitet, mental og fysisk sult og tomhet, selvfornektelse og selvinnsikt, selvdestruktivitet og selv-beskyttelse, osv. Selv om det altså kan bli litt overveldende i intensitet og mengde noen ganger.

Men alt i alt skal jeg definitivt lese mer av denne dama.

Finn Skårderud har forresten skrevet en interessant liten artikkel om Sofi Oksanens behandling av “Skammens politiske geografi” som kan leses her.