Bok: Imot kunsten

Jeg har opp gjennom årene fått med meg at det sies mye bra om Tomas Espedals skriverier, så jeg føler på en måte at jeg kjenner forfatterskapet hans litt, men Imot kunsten er den første av bøkene hans som jeg faktisk har lest selv. Det var en litt rar opplevelse. Jeg både likte den og jeg likte den ikke; jeg har lyst til å hive meg på skrytebølgen og jeg har lyst til å hoppe av. Men det kommer jeg til.

Som undertittelen notatbøkene indikerer er det en litt løst sammensatt bok, som går tre generasjoner tilbake i Espedals eget familietre samtidig som den skildrer forfatterens egen hverdag som alenefar til en tenåringsdatter etter konas bortgang. Han forteller om trangen til å være en god far, til og med en god mor(!) for datteren sin, om sitt eget forhold til sin (også nylig avdøde) mor, og om huset han nesten ikke kommer seg ut av, rommet han sitter og skriver i, som et ekko av alle de andre rommene han en eller annen gang har sittet og skrevet i.

Imot kunsten er en kort, liten bok. Likevel rommer den både familiekrønike og selvbiografi, oppvekstskildring og nåtidsgrubling rundt savn og død og kjærlighet og ensomhet. Og midt oppi alt dette: om å arbeide med skrift, språk, ord, tekst; nødvendigheten av å skrive, skrivingen som selv-helbredelse og skrivingen som selvpining.

Noen partier i boka er så sinnsykt vakre at man får lyst til å klippe dem ut og henge dem på veggen. Noen steder kravler det fram små dikt overalt i teksten. Og noen formuleringer treffer så hardt og så godt at jeg må lese dem igjen og igjen bare for å bli slått i bakken en gang til.

En maske, min maske, den ligner mitt eget ansikt, det er det finurlige ved den; jeg tar masken av og ligner meg selv. Jeg tar masken på og ligner den andre, den forkledde; han kler seg i språk.

[...]

Det kan altså være min egen arm, eller min mors arm i min egen, den må ha vokst fram i løpet av natten. Eller: jeg må ha overtatt bevegelsene hennes. Jeg holder hånden inntil kinnet mitt slik hun kunne holde hånden inntil kinnet sitt eller slik hun kunne ha holdt hånden inntil kinnet mitt. [...] Jeg arvet min første skrivemaskin av henne. Allerede etter noen år hadde jeg hennes hender, nå har jeg hennes arm.

[...]

Eplene skal vokse, nesten ut av ingenting.
Du skulle kunne spise eplene.
Du ville kunne se dem falle.
Noen av eplene blir til jord.
Hvor utrolig er det ikke at de samme eplene
som lå i gresset rundt treet
en dag plutselig er borte.
Kan du forstå det? Kan du forstå dette miraklet
med eplene?
Det gjentar seg hvert eneste år.

Men – og jeg gruer meg nesten til å skrive det – som helhet betraktet, så var ikke Imot kunsten den helt store leseopplevelsen. Noen av bakgrunnsfortellingene – om foreldre og besteforeldre, deres familiesituasjoner, osv – føles nesten som rene “pliktløp” i forhold til det å tilføre noen håndfast handlingsforløp og noen mer tradisjonelle romankarakterer. Språket her er også mer konvensjonelt, utstudert romanaktig, pinefullt nøyaktig.

I det hele tatt savnet jeg sterkt en eller annen form for realisering eller gjenklang i teksten av det Espedal skriver om å skrive. Derfor skuffelsen. Men jeg vil ikke si at jeg ikke kommer til å lese mer av ham. Selv om fallhøyden fra de flotteste toppene ble litt for stor i Imot kunsten, så var den god nok på sitt beste til at jeg følte at jeg fikk et slags utbytte av å lese den.