“To sing and sleep and eat and die”

Jeg liker hvaler. Det gjør Philip Hoare også, så han bestemte seg for å skrive en bok om dem. Fint utgangspunkt, ikke sant? Så derfor har jeg lest The Whale - in search of the giants of the sea.

Egentlig er det verken en faktabok eller en skjønnlitterær bok, men noe midt imellom, en fin blanding av fakta og poesi, formet som en biografi eller et litterært portrett.

Det er kanskje en underdrivelse å si at jeg “liker” hvaler. Da jeg var liten leste jeg hvalsidene i leksikon om og om igjen, og den hemmelige drømmen om å bli hvalforsker gav jeg egentlig ikke opp før på videregående en gang. Det er noe så magisk og fascinerende ved hvaler, kanskje det er størrelsen og de langsomme bevegelsene som ser så lette og svevende ut. Man får inntrykk av at de er følsomme, tankefulle vesener, nesten litt melankolske. Og de har en tragisk historie, som det er lett å føle en viss trang til å ville bøte på. Jeg hadde alltid veldig blandede følelser da jeg sto sammen med korpset på 17.mai og spilte ved kransnedleggelsen foran bysten av Svend Foyn. Skulle vi liksom beundre at denne fyren hadde funnet opp en dings som kunne skytes inn i hodene til hvaler og sprenge dem innenfra?

Menneskets forhold til hvalen er ryggraden i The Whale. Vi har visst alltid vært fascinert av hvaler, noe kulturen vår gjenspeiler. Hvaler har sin plass i mytologien, i kunsten og litteraturen, i populærkulturen, i verdenspolitikken, den teknologiske utviklingen og i fantasien til hver og en av oss. Opp gjennom historien har vi vekslet mellom å beundre, studere, tilbe og utnytte dem. Det har vært perioder hvor hvalprodukter var det som fikk verden til å gå rundt, da alt fra lyset i lampene og blekket man skrev med til skolissene, sminken og melet kom fra hvalfangstindustrien.

Yet by the time the horror of whaling came to the public’s attention, it was too late. The cetacean population of the world had been hunted, harpooned, blown up, butchered, ground down and consumed in a manner unrivalled by any other exploitation of the earth’s living resources.

Philip Hoare har lagt ned en imponerende innsats i å pusle sammen alt fra grunnleggende til obskure, morsomme og merkelige detaljer om mennesker og hvaler, og på den måten tegnet opp et fascinerende og rystende bilde av vårt turbulente forhold til verdens største pattedyr. Mye handler naturlig nok om hvalfangst og vitenskapshistorie. Begge deler, påpeker Hoare lakonisk, har i all hovedsak handlet om døde hvaler og hvordan man best kunne utnytte hver minste kroppsdel. Derfor har mye av det vi lenge trodde vi visste om hvalen i ettertid vist seg å være feil. Det er først nå i nyere tid at vi begynner å ane omfanget av hvalens komplekse natur – og dermed også av hvalfangstens mest tragiske aspekter. Hvalers kommunikative evner, følelsesregister og intelligens er som kjent noen av dyrerikets høyest utviklede, og ny forskning antyder at enkelte hvalarter kan være så kulturelt bevisste at de har utviklet religion. Mye tyder også på at hvalene blir langt eldre enn vi hittil har trodd, opptil flere hundre år – det finnes med andre ord kanskje fortsatt hvaler som svømte rundt i havene før Melville skrev Moby-Dick.

Hoare er utdannet innen litteratur og er veldig opptatt av hvalens tilstedeværelse i viktoriansk kunst, hos forfattere som Nathaniel Hawthorne og David Henry Thoreau og billedkunstnere som J.M.W. Turner. Ikke minst er han opptatt av Herman Melvilles liv og forfatterskap, fra hans karriere som hvalfanger til mottakelsen av Moby-Dick. Foruten å flette inn en minibiografi om Melville, bruker Hoare også Moby-Dicks hovedperson, Ishmael, som en slags samtalepartner, og klipper flittig fra romanen for å illustrere, belyse, problematisere og understreke. Det funker egentlig innmari bra, selv for meg som ikke akkurat hadde originalteksten friskt i minne. Men jeg vurderer å gjenlese den, bare fordi Philip Hoares entusiasme er så smittende.

On its publication, Melville’s book confused and confounded the critics. Was it a gothic sensation, political parable, or a religious tract? Melville might have expected as much. He himself was more moved by the newspaper reports of a whale that has stove in a New Bedford ship; ‘[...] Ye Gods! what a commentator is this whale. What he has to say is short & pithy & very much to the point. I wonder if my evil art has raised this monster.’

Kilderikdommen i The Whale er i det hele tatt veldig imponerende. Boka tar for seg det grunnleggende og det partikulære om hverandre, den balanserer fint mellom de bittesmå detaljene og det store bildet, og blir på den måten verken for enkel eller for vanskelig. Samme hvor mye hvalkunnskap du måtte ha innabords på forhånd, kan du få utbytte av å lese den. Veldig mange av referansene er illustrert med faksimiler og bilder, noe som kommer godt med. Philip Hoare er dessuten en god forteller med et glødende engasjement og et sterkt, noen ganger veldig poetisk språk. Noe som forresten kler tematikken. Hvalen har liksom noe poetisk ved seg. Og det er store følelser i sving hos Hoare når han skriver historien deres.

Aller finest er det kanskje når han beskriver egne opplevelser av å se eller svømme med hvaler:

The arrival of the leviathan is all the more surprising for its unassuming nature. As it rises, rivulets run off its graphite-black back like threads of quicksilver; huge pectoral fins glow below the surface, turned luminous green by suspended plankton. Slyly, it even shapes the sea in which it swims. The whale’s mountainous body creates its own valley as it bobs in the ocean, while the pull of its tail leaves a slick of flat water as still as a pond even in rough seas.

Seen in the slow motion of recall – the after-image it leaves in your head – a breaching whale seems to be trying to escape its environment, the element that, even as it breaks the surface is pulling the animal back down.

Det eneste jeg kan utsette på denne boka var at det kanskje ble litt mye av den noen ganger. Materialet er enormt og noen ganger går Hoare seg vill i det. Kapitlene om hvalfangsten på 1900-tallet (som Norge – helt fortjent! – ikke kommer særlig bra ut av, by the way) blir litt for mye statistikk og oppramsing. Og jeg skulle ønske at han kunne ha spandert litt mer plass på artsmangfoldet blant hvalene, selv om han bevisst har valgt å fokusere mest på spermasetthvalen.

Jeg har alltid vært fascinert av hvaler og er kanskje litt innhabil, men synes altså at The Whale var en innmari fin bok. Litt pirk til tross, er den alt i alt flott å lese, lærerik, stadig overraskende og dypt, dypt engasjerende.

Mine varmeste anbefalninger spesielt til alle dere som kommer til bloggen min etter å ha søkt etter info om hvaler ^^