“I can’t remember much about life before the war anyway so it doesn’t count in my book, which this is”

(Ok, ja, jeg har begynt å bruke sitater som overskrifter, og det slo meg nå at det kan bli litt uhåndterlig, men den tid, den sorg, liksom. Bokanmeldelse først.)

Det var først etter at jeg hadde lagt fra meg How I live now av Meg Rosoff at jeg for alvor merket hvor lenge det var siden jeg hadde lest en sånn bok. Og hvor mye jeg trengte det, midt i en ellers guffen periode.

Innholdet er sånn: Daisy er femten år og bor på Manhatten sammen med faren og farens nye kjæreste. Det går ikke så innmari bra, så Daisy har sluttet å spise. Idet boka begynner har hun akkurat kommet til England, hvor hun skal bo av seg den trøblete perioden hos morens søster og hennes familie. Samtidig raser det en haug med konflikter rundt om i verden som kanskje er i ferd med å bli til én stor krig. Aunt Penn, som Daisy kaller tanten sin, drar til Oslo for å holde et foredrag om situasjonen. Daisy blir dermed alene med de fire søskenbarna sine – Osbert på 16, tvillingbrødrene Edmond og Isac på hennes egen alder, pluss Piper på ni år – som forresten ser ut til å være en smule telepatiske. Hun blir forelsket. Og så blir det krig på ordentlig.

Det første som er smått finurlig ved How I live now, er at verken Daisys spiseforstyrrelse eller den voksende krigstrusselen på noen måte blir trukket fram som “hovedpersoner” i boka. De bare er der. How I live now er derfor verken en “ut av sykdommen”-bok eller en “meg og krigen”-bok. Isteden er det en bok om … tja … hverdager, kanskje. Hvor spesielle de enn måtte bli etterhvert, forholdene tatt i betraktning. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det ordentlig. Men det funka.

It would be much easier to tell this story if it were all about the chaste and perfect love between Two Children Against The World At An Extreme Time In History, but let’s face it, that would be a load of crap.

Narrasjonen er naturligvis lagt i munnen på Daisy, som forteller om sitt stadig mer merkverdige englandsopphold på en direkte, jordnær, bittersøt-vittig og passe malerisk måte. Hun er sarkastisk, drømmende, forelska og litt redd på samme tid.

It was the first time in as long as I could remember that hunger wasn’t a punishment or a crime or a weapon or a mode of self-destruction. It was simply a way of being in love.

[...]

I tried not to think about what we might find when we got home. There was no point in letting my brain get there first. It might decide to turn back.

[...]

Partly I wouldn’t be good old Daisy if I didn’t get my apetite back just when everyone else in the world were learning how to starve, and partly the idea of wanting to be thin in a world full of people dying from lack of food struck even me as stupid. Well, what do you know. Every war has its silver lining.

Og jeg elsket det. Fortellerstemmen hennes sank rett inn. Jeg hadde en stor klump i halsen og tusen blafrende sommerfugler i magen om hverandre. Jeg ble varm og jeg ble kald, jeg leste fortere og saktere ettersom handlingen tok seg opp og slakket av. At narrasjonen setter i seg kroppen på den måten er et uhyre stort kvalitetstegn, synes jeg.

How I live now er en sånn bok som er trist, men fin og vond, men varm. Veldig lettlest og kanskje aller best hvis man sluker den i store jafs. En sånn bok som fikk meg til å huske hvor fint det kan være å ta en tekst i hånda og løpe av gårde og le og gråte sammen med den.

En sånn bok, altså. S u p e r f i n .