Dette er ikke en bok jeg ville funnet på å lese sånn helt av meg selv. Det måtte en anbefalning til (Mari! ♥), og selv da var jeg litt skeptisk. Anbefalt av Perez Hilton, liksom? Kan dette tas seriøst?
Heldigvis for meg: åjada.
Freak show er en ungdomsroman, type young adult fiction, som jeg ikke tror vi har noe godt, dekkende begrep for på norsk(?). Det betyr ikke at lista ligger spesielt lavt eller at man må grave frem sin indre ungdom for å få utbytte av den – jeg tror egentlig det er en myte at tenåringer bare kan lese om andre tenåringer, og tilsvarende, at voksne liksom ikke kan det. Men det kan være greit å nevne.
Boka handler om 17 år gamle Billy Bloom – selverklært “gender obscurist”, “transvisionary” og “superfreak” – som flytter fra moren i relativt liberale Connecticut til faren i tjukkeste sump-Florida. Det betyr selvsagt også ny skole, og, som alle som har sett en tenåringskomedie eller ti vet, er en amerikansk high school sånn ca det mest brutale stedet man kan befinne seg. Særlig når man stikker seg ut. Ekstra særlig når man stikker seg ut i et kristent, konservativt, blendahvitt snobbemiljø. Og supersærlig når man gjør dette i fullt drag.
Jeg er litt usikker på hva jeg skal kalle Billy, som flyter litt fram og tilbake mellom homofil og transvestitt, men som mest av alt er imot etablerte merkelapper (og hvem vil vel være uenig i det?) og ville foretrukket å bli presentert som “glitteroid”. Men noe må man si, så jeg har valgt å si “han”.
Altså. Billys første dag på Eisenhower Academy går ikke helt supert. Ikke de neste heller, forresten. Det holder på å ende ganske tragisk når fordommer og hat eskalerer fra ord til handling, uten at noen ser ut til å bry seg nevneverdig. Bortsett fra – og dette er egentlig ganske festlig – skolens store fotballhelt og mest ettertraktede superkjekkas, Flip Kelly. Billy er omtrent like himmelfallen som leseren når det går opp for ham at han og Flip faktisk er i ferd med å bli nære venner. Samtidig går det opp for ham at Flips heltestatus og tilsynelatende ufeilbarlighet fører med seg et enormt forventningspress, som på mange måter gjør Flip vel så ensom som ham selv.
Why isn’t he out being a superstar? Why isn’t he out partying, and getting laid, and doing all those cool things that cool kids do? You know. Like … um … illegal drag racing … and break-dancing battles … oh, I don’t know. You’ve seen the movies. Whatever cool kids do when I’m not around. My point: if it’s so great being Flip Kelly, why does it seem like he’s hiding here with me?
Billy er i det hele tatt en veldig spesiell personlighet, noe som også gjør ham til en finurlig forteller. Han roper, hvisker, vimser, synger, skravler, hopper og snurrer rundt i teksten. Han er høyt oppe og langt nede, og går ikke av veien for å føre verken leseren eller seg selv litt bak lyset. Det er mye drama, humor og punch i narrasjonen hans. Hemningsløs bruk av caps lock og utropstegn går hånd i hånd med pompøse, men velvalgte og ofte veldig festlige språkblomster som jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive. Kitch-poetisk glitter-slang?
“Ah, biology,” I cried, and threw my hands in the air. “The Science of LIFE! Up from the primordial goo and all that! Here we stand, on the threshold of such great knowledge. Don’t you feel it? Isn’t it TOO exciting? Couldn’t you just SQUEAL?”
[...]
But then I see him in class; I quickly turn and take a peek. Sometimes he catches me and, miraculously, smiles, and I start to tingle all over. My blood is happy; my bones are happy; in fact, my whole body is happy. My heart, once dry and shriveled from lack of use, is now big and wet and doing flip-flops inside the rib cage.
[...]
Well, I wanted to JUST DIE, of course. I MEAN, MY GOD, if ever there was a good time to be hit by a meteor shower, this was it.
Faren for å bli en smule overmett på glitter og parykker og kompliserte outfits det er vanskelig å se for seg er tilstede. Men man venner seg egentlig ganske fort til at Billy er litt “over the top” på de fleste måter, og alt i alt, så funker det til bokas fordel. Faktisk tror jeg ikke James St. James ville kommet unna med noe så simpelt som den erketypiske “en outsiders opp- og nedturer i skolehverdagen”-formelen uten å kunne bruke Billys stemme og verdensanskuelse til å fordreie, plukke fra hverandre, fargelegge og generelt slå knute på hele opplegget.
Jeg tror jeg sjelden har lest en så høyrøstet bok som samtidig har vært så følsom og oppvakt (jeg leser i det hele tatt for få høyrøstede bøker, mistenker jeg). Det er mye jeg har lyst til å klippe ut og henge på en eller annen vegg. For eksempel …
Gender is a choice, not a life sentence.
Og jeg tror også det tilhører sjeldenhetene at en skeiv ungdomsroman lykkes så bra med kombinasjonen av feelgod og alvor. Skeiv litteratur generelt har ofte en nasty tendens til å begynne å kverke hovedpersoner eller tvangsgifte dem heterofilt straks det begynner å bli litt lystig. Hvis ikke den er traurig og trist og vond og tung hele veien, da. Freak Show er heldigvis det absolutt motsatte av traurig. Kan jeg få røpe at den ender fint? For det gjør den. Selv om brikkene tilslutt faller på plass på en litt uventet måte, så er det likevel akkurat sånn man har håpet på hele veien.
Et siste, oppsummerende sitat:
WHEEEEEEE!
Tilbaketråkk: Lest i 2011 | fløy en liten blåhval