Flinksvaktapernerd? Hæ?

Det hender jeg er litt samfunnsengasjert. Men de fleste sånne innleggene jeg skriver kommer aldri ut på bloggen, fordi … tja. Jeg vet ikke. Kanskje jeg er litt redd. Å blottlegge meningene sine er for meg nesten like sårbart som å blottlege sykdomshistorien sin. Spør meg ikke hvorfor. It doesn’t make a hell of a lot of sense.

Vel. Denne uka rota jeg meg borti en debatt som gjerne kommer – men ikke går – med de lokale valgkampene. På folkemunne går snakkisen under navnet “eliteklasser”, selv om jeg personlig mener at det er en himla teit innfallsvinkel. Men det kommer jeg til senere. My point is: jeg tror jeg er for. Sort of. Og jeg blir enda litt mer for når motargumentene irriterer eller provoserer meg. Altså.

Jeg vet det at hele “elite”-opplegget høres innmari usympatisk ut, men prøv å se forbi den umiddelbare assosiasjonen til bortskjemte strebere som sitter og leker seg med relativitetsteorien i egne klasserom, som begrepet eliteklasse dessverre vekker. Tenk heller tilpasset opplæring. Slik det er helt naturlig å ordne det når elever har andre typer individuelle behov i forhold til læring, som f.eks. dysleksi eller språklige utfordringer.

Overlege ved Oslo Universitetssykehus, Morten Lossius, skrev i Aftenposten for noen dager siden at det ikke er synd på enerne. Han har jobbet med barn i skolealder som har epilepsi og som derfor har behov for tilrettelagte undervisningsopplegg. Jeg er naturligvis ikke uenig med ham i at det er helt på sin plass at disse elevene får muligheten til å oppleve mestring på lik linje med alle andre skolebarn. Men så blir han usaklig. For hva er argumentet mot tilsvarende tilpasset opplæring for de såkalte “enerne” (hvilket formodentlig betyr de som tar ting raskt og lærer fort, eller som ganske enkelt er litt ekstra motiverte)? Jo, nå skal dere høre:

Som lege har jeg ennå til gode å møte begavede barn som har utviklet psykisk sykdom fordi de ikke har fått nok utfordringer på skolen. Vi hører riktignok om mennesker som på grunn av sine gode evner mislykkes i livet og finner trøst i Mensa. Jeg er ikke sikker på at eliteklasser ville ha hjulpet disse.

For det første: Ikke at jeg er noen Mensa-fangirl, men dette forsøket på å dra en vits, eller hva det nå skal forestille, på deres bekostning kommer ikke helt heldig ut, mildt sagt.

For det andre: hvorfor i all verden skal behovet for tilrettelegging vurderes utfra hvorvidt man er, eller har stor sannsynlighet for å bli, psykisk syk eller ikke?

Og for det tredje (det er lettere utrolig at en lege må ha dette inn med teskjeer): JA, de såkalte “enerne” kan selvsagt også oppleve manglende oppfølging og tilrettelegging som en psykisk belastning. Noen utvikler alvorlige konsentrasjonsproblemer på grunn av mangel på intellektuell stimuli og blir så skoleleie at de dropper ut. Mange såkalte “skolelys” blir mobbet og/eller utnyttet fordi de er flinke. Mange seiler sin egen sjø i årevis uten å bli sett, uten å få ros, uten å bli verdsatt, fordi man tar det for gitt at de klarer seg selv. Noen utvikler alvorlige komplekser knyttet til prestasjon fordi de har opplevd at selv ikke de beste resultatene eller den hardeste innsatsen er verdt noen form for anerkjennelse. Jeg er selv et levende eksempel på at det kan skjule seg alvorlige problemer bak et vitnemål fullt av seksere, ettersom mange lærere dessverre er enige med Lossius i at “bekymring for de begavede er feil fokus” og ergo ikke nødvendig.

Lossius gjør det innledningsvis til en del av sitt argument at “vi [...] vet hvor mye trivsel og mestring på skolen betyr”. Nøyaktig det samme er også mitt poeng. Men i motsetning til Lossius tror jeg ikke behovet for trivsel og mestringsfølelse er noe kun barn med visse diagnoser har. Jeg tror det er noe alle barn har.

Innlegget til Lossius peker på en del av problemene som roter til dagens skoledebatt, men slett ikke alle. De følgende er noe av det som bugger meg mest:

• Selve “eliteklasse”-begrepet indikerer en form for opphøying og isolering av de flinkeste som ikke høres bra ut i noe fall. Seriøst. Vekk med det.
• Debatten får det til å virke som om alle elever i norsk skole er enten udiskutabelt “svake” eller udiskutabelt “flinke”. Men hvor blir alle de “vanlige” elevene av? Flink/svak er jo ikke en bryter som enten er slått av eller på! De aller fleste skolebarn befinner seg jo i det store, udebatterte ingenmannslandet hvor man verken er “ener” eller “taper”, men en helt normal elev som er god i noe, mindre god i noe annet, spesielt interessert i sånn, ikke fullt så engasjert i slikt, osv. Som lærer forskjellige ting i forskjellig tempo og på forskjellige måter. (Kan elever være individer, altså? Ojsann!)
• De fleste prøveordninger eller forslag retter seg spesifikt mot enkelte utvalgte fagområder. Som om en elevs evner i f.eks. matematikk skulle være en idiotsikker indikator på hans eller hennes generelle faglige kompetanse og læringspotensial all over. Ja, det er like dust som det høres ut som.

Jeg har selv vært en av “de flinke” på skolen, og kan skrive under på at det ikke er spesielt gøy. Jeg opplevde ikke ordentlig trivsel og mestring før jeg rømte til den internasjonale IB-linja (står for International Baccalaureate) det andre året på videregående. Her var både pensum og undervisning ordnet etter faglig nivå. Hver elev valgte selv hvilke fag som skulle avlegges på “standard level” og på “higher level”. Det høyeste nivået innebar flere undervisningstimer, tilleggspensum og mer omfattende eksamen. Vi hadde altså ikke “eliteklasser”, vi fordelte bare arbeidsbyrden forskjellig, alt “innfor rammene av en helt vanlig klasse”, slik Lossius også mener at det bør. For min del betydde det at jeg for første gang følte meg ordentlig flink og verdsatt. Tenk det, etter elleve år.

IB-systemet funker ikke for alle, men det er heller ikke poenget at norsk skole skal kopiere det. Poenget er at det verken trenger å være himla komplisert eller spesielt etisk uforsvarlig å ordne undervisningen på en slik måte at alle kan få utbytte og mestringsfølelse ut av det, uansett faglig nivå, kompetanse og potensial.

Ekstra utfordringer på de rette områdene og muligheten til å få satse ordentlig på sine sterke sider kan også gjøre det mye lettere å finne ut hva man vil videre – bare for å svare på Lossius påstand om at høyere utdanningsinstitusjoner uansett ikke merker konsekvensene av manglende tilrettelegging for det flinkeste. Har vi ikke i det siste hørt en masse mas om hvor mange som studerer uten mål og mening, som dropper ut eller ombestemmer seg, bruker stipendkronene sine på ufullførte grader og er generelt problematiske? Det hadde kanskje altså ikke vært direkte dumt om det ble lettere å finne ut av evnene sine og hva man vil bruke dem til.

En type  tilrettelegging som foregår på enkeltfagnivå kunne dessuten gjort det mulig å kvitte seg med dustete enten/eller- merkelapper som “ener”, “taper”, “skolesvak”, “skoleflink”, blablabla. Og hva hadde vel vært finere en det? Det er forskjell på likestilthet og ensartethet. Jeg tror vi kan være forskjellige og fortsatt ha like muligheter. Nemlig.

(Ok, jeg vet ikke helt hvordan man slutter et sånt type innlegg. Må vi krangle i kommentarfeltet? Jeg har egentlig ikke så veldig lyst til det. Eller kan jeg bare si at sånn, nå er jeg ferdig?)