“Disse øyeblikkene da veven i tilværelsen avdekkes…”

Da jeg skulle på ferie tok jeg med meg det som så ut som en lett og trivelig bok for å lese på båten, i alle køene, på bussen, på flyet og sånn ellers hvis jeg skulle finne på å kjede meg.

Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery er ikke en lett og trivelig bok. Den er irriterende.

Det skjer nesten ingenting, så noe handlingsreferat blir det ikke. Men situasjonen er som følger: 54 år gamle Reneé Michel er portnerkone på tjuesjuende året i et fasjonabelt leilighetskompleks i Paris. Utad fremstår hun som grå og uinteressant slik det sømmer seg, men egentlig er hun selvsagt svært opplyst. I all hemmelighet, i rommet innerst i leiligheten, koser hun seg med filosofi, kunst og stor litteratur, om hun da ikke fordyper seg i japanske kunstfilmer. Og i sitt stille sinn forakter hun selvsagt alle de forferdelig dumme rikingene hun er ansatt for – inkludert, eller kanskje særlig ei ung jente i sjette som studerer filosofi (“på denne uverdige vesle leken bruker du ett år av ditt liv, på bekostning av et kollektiv som du vekker klokken syv om morgenen for å sende et bud til veilederen din”).

Det er hun ikke alene om. I sjette etasje bor også 12 år gamle Paloma. Utad fremstår hun som stille og tilbaketrukket, men egentlig er hun selvsagt svært opplyst. I all hemmelighet fører hun en filosofisk “Dagbok om verdens gang”, hvis hun da ikke er fordypet i nedtegnelsen av sine “Dype tanker”. Og i sitt stille sinn forakter hun selvsagt alle de forferdelige dumme rikingene hun bor sammen med – inkludert, eller kanskje særlig storesøsteren sin, den tidligere nevnte filosofistudenten (“hver dag sier jeg til meg selv at søsteren min umulig kan synke enda dypere ned i skjenselens sump, og hver dag blir jeg forbauset over å se at hun gjør det”).

Fru Michel har avfunnet seg med sin skjebne. Hun går i typiske portnerkoneklær og kjøper typisk portnerkonemat (som hun egentlig gir til katten) for å dekke over sin opplysthet og overlegne smak.  Paloma, på den annen side, er så trøtt av å gjennomskue tilværelsen at hun har planlagt å ta livet av seg.

Disse to må møtes, skjønner man. Men ikke uten et påskudd. Oho, vi trenger en tredje hovedperson!

Og inn kommer Sudoku Miyazaki. Eller, unnskyld – feil spill og feil filmskaper. Jeg mente Kakuro Ozu.

Litt off-topic: Se så lite effort man trenger å legge i en japansk rollefigur!

Kakuro Ozu er ikke bare en vandrende, snakkende kombinasjon av et hjernetrimspill og en filmskaper, han er også den legemliggjorte Orientaleren i egen høye og perfeksjonerte person. Han er eksotisk (bonsaitrær og sushi), men ikke fremmed (snakker perfekt, aksentfri fransk). Oppfyller alle forventninger, fri for egne fordommer. Forførende, men blottet for seksualitet (enkemann, både barn- og portnerkoneevennlig). Kombinasjonen av høy alder og asiatisk opphav (japankinablablabla, spiller det noen rolle) gjør ham automatisk Klokere enn Klokest. Så ufattelig opplyst er han faktisk at han ligger langflat for den samme (europeiske) Kunsten med stor K som våre to andre ekstremt opplyste hovedpersoner også tilber. Flamske stillebenmalere, Mozart og Tolstoj, vi liker ikke Freud, men elsker å snakke om ham, og hei hvor det går.

Muriel Barbery er nok ganske belest, hvis vi skal dømme etter alle referansene hun lar det høykulturelle trekløveret sitt kaste rundt seg. Men Edward Saïds Orientalismen har hun definitivt ikke vært borti.

Men ok, back to business: Siden Paloma og fru Michel (naturligvis!) har en felles interesse for japansk språk og kultur – og da snakker vi ikke Harajuku, Hello Kitty og Malice Mizer, men haiku, Taniguchi, Yasujirō Ozu (filmskaperen) og Song-kulturens teserveringsritualer – kommer Kakuro altså som sendt fra himmelen til dem begge når han flytter inn.

Og så skjer det ikke så mye mer.

Alt i alt er nok Kakuro Ozu den minst fnattfremkallende skikkelsen i boka, men så er det altså begrenset hvor mye motstand en sympatisk pappfigur kan klare å gjøre. Resten av karaktergalleriet fremkaller imidlertid nok fnatt til å igjen det tapte mange ganger. De rike og dumme folka er mange, styrtrike og arrogante. De rike og hyggelige folka er det få av. Og når jeg tenker meg om, er jeg ikke så sikker på at jeg er enig i at fru Michels “yndlingsbeboer”, den unge veterinærstudinen Olympe, egentlig er så himla fantastisk “henrivende” der hun går rundt og gleder seg over hver minste urinveisinfeksjon:

“Blærekatarr”, hvisker hun med glitrende øyne. “Stakkars liten, hun tisset overalt, og” – hun trekker pusten før hun går løs på det aller beste – “hun hadde små blodansamlinger i urinen!” Herregud, så godt det føltes. Jeg har alltid hatt stor glede av å høre folk snakke på denne måten. [...] Jeg ser for meg en dimensjon i tid og rom hvor man ikke streber etter skjønnhet, og hvor den skapende lidelsen er fraværende, i likhet med all endeløs og håpløs higen etter sublime horisonter.

Totalt uten skrupler.

Og så har vi altså Paloma. Paloma. Hvor skal jeg begynne hen? Hennes kompromissløse forakt for sin egen familie er bare ekkel. At et intelligent barn kan føle seg fremmedgjort i en overfladisk (om enn ikke mindre intelligent, hvis vi skal dømme etter utdannelsesnivået deres) familie er tildels troverdig, men i Palomas tilfelle står ikke (den selvpålagte) fremmedgjortheten i stil stil (den selverklærte) intelligensen. Jeg verken liker eller klarer å tro på henne. Hennes kirurgisk-humørløse “dype tanker” er ofte bare hverdagssladder og trivielle hjertesukk innpakket i et pretensiøst språk. Det er grenser for hvor langt man kan dra en filosofisk tilnærming til to damer som krangler om et undertøyssett på salg uten at det blir teit. Fordi Barbery stadig tøyer denne og lignende strikker altfor langt blir det også ganske teit.

Og hvorfor er fru Michel egentlig redd for å “avsløre” seg? Hvorfor må hun fremstille seg selv som enfoldig og sløv? Dette er et av hennes definerende karaktertrekk, så det burde kanskje troverdiggjøres en smule? Nei? Neivel, da. Eller jo. Helt mot slutten av boka får vi en slags halvhjertet forklaring. Hemmelig traume i fortiden, komplett med øs-pøs regnvær. Sånn var det, ja.

Glimtene av humor, de sjeldne tilfellene av skikkelig ironi og genuin varme, samt bokas enkelte ikke-fullt-så-virkelighetsfjerne observasjoner viser at den absolutt ikke hadde trengt å være så irriterende. Jeg liker ideen om leilighetskomplekset som et slags sosialt mikrokosmos. Jeg liker tanken på at en portnerkone og en 12 år gammel rikmannsdatter kan møtes over felles interesser. Boka har til og med et respektabelt antall katter i birollegalleriet. Og det er ikke til å komme fra at Muriel Barbery har et velutviklet og til tider ganske festlig språk, som sikkert kunne funka fett hvis ikke det hadde latt seg spenne bein på av sin egen selvtilfredshet. La meg sitere noen gullkorn, og i den forbindelse gjøre oppmerksom på at de leveres i fullt alvor:

Nå for tiden, da all den romantiske, politiske, intellektuelle, metafysiske og moralske tro som mange års oppdragelse og utdannelse har forsøkt å prege inn i oss, kullseiler på vår dypereliggende naturs alter, synker samfunnet – dette territorialområdet som krysses av store, hierarkiske bølger – ned i meningens intethet.

Vet dere hva det er for noe, sommerregn? Først den rene skjønnhet som får sommerhimmelen til å sprekke, den respektfulle frykten som griper tak i hjertet, å føle seg så latterlig midt i selve det sublimes sentrum, så skrøpelig og så sprekkferdig av tingenes storhet, himmelfallen, rykket vekk, henrykt over verdens rundhåndethet.

Inntrykket jeg sitter igjen med: For smart for sitt eget beste og altfor enig med seg selv.

Det må innrømmes at det kan være ganske moro å lese dårlige bøker. Heller ikke på underholdende elendighet scorer Pinnsvinets eleganse full pott hos meg, siden den på ingen måte er direkte hjernedød. Men det skal nevnes til bokas forsvar at jeg faktisk leste den ferdig, åkke som.

Slutten er litt omdiskutert. Det aner meg at den skal sette ting litt i perspektiv og eventuelt fremkalle noen tårer. Etter at det først har tatt boka noen hundre sider å komme igang med den magre handlinga, virker slutten overveldende påtatt både i stil og tempo. For mye sentimentalitet for fort. Og så var det ikke mer. End of story.

Anbefalt? Lols. Ikke direkte. Men i motsetning til bokas karaktergalleri liker jeg ikke å diktere hva andre skal lese og ikke. Så gi den gjerne en sjanse. Den er tross alt verken så smart eller så dum at det er fare for varige mén.