Dette er en rar dag

I går kveld leverte jeg masteroppgaven min til trykking. It’s out of my hands, én gang for alle. Det eneste som gjenstår er den fysiske overleveringen av fire trykte eksemplarer til ekspedisjonskontoret, og utfyllingen av etpar skjemaer på mandag.

Så i morges våknet jeg altså opp for første gang i hele 2011 (og litt av 2010 også) uten masteroppgave på timeplanen. Uten studier på timeplanen i det hele tatt.

Det er en sinnsykt rar følelse. Litt sånn hva nå?!

Og det har vært et sinnsykt rart år.

100 sider. 36 270 ord. 197 351 små, svarte tegn på hvit bakgrunn. Et år av livet mitt. Blod, svette og tårer.

Det var aldri noen selvfølge at jeg skulle klare det. Først måtte jeg sloss meg gjennom en administrativ labyrint for i det hele tatt å gjøre det mulig å skrive en oppgave som spente over to institutter. Så måtte jeg sloss for å få lov til å skrive denne oppgaven om rare, gamle tekster på rare, gamle språk. Jeg  måtte hele tiden begrunne bedre, rettferdiggjøre mer og vise større engasjement og iver enn de som skulle skrive om “vanlig” litteratur. Men det gikk, på et vis. Jeg fikk lov.

Og så kom jo kollapsen og kastet seg over meg, men jeg kunne ikke slutte å skrive, ikke når jeg endelig hadde fått begynne. Så jeg har skrevet hele masteroppgaven i utbrenthetsmodus. Det har til tider vært magevrengende frustrerende å se hvor mye tid som har blitt spist opp av sykdom, hvor mange timer, dager eller uker jeg har tilbragt langt nede i mørke hull, hvor mye tid og krefter (både mine andres) som har gått med til krisehjelp, innleggelser og behandling, medisinering til ingen nytte, bivirkninger og begredeligheter. Jeg har vært mye sint.

Men det har gått, på et vis.

Å tillate meg å være stolt og glad, bare det å skrive at jeg er det, er likevel ikke så lett som det høres ut som. Men jeg må prøve, for tenk at jeg klarte det likevel, på tross av alt som har stått i veien, og dessuten på normert tid. Det er ikke mange ukene siden jeg var bombesikker på at det aldri i livet kom til å gå. Så jo, jeg tror jeg er litt stolt. Og veldig, veldig glad :)

Nøyaktig hva det innebærer å være ferdig med mastergraden, har jeg ikke tenkt så nøye over ennå. Jeg har planer om å ta noen emner til mens jeg jobber ved siden av (no more Lånekassa for meg, takk!), for jeg har tross alt 90 studiepoeng utenom mastergraden som kanskje kan settes sammen til en bachelorgrad nummer to en dag. Og hvis det går bra med den endelige karakteren, kan jeg jo tenke på doktorgrad, men den tid, den bekymring.

Aller først skal jeg lese bøker, ta bilder, tegne, gå turer, besøke familien hjemme på Nøtterøy, være sosial og lære meg å ha fri.

Vi sees :)

Det flyr måker over øyet mitt: