Hils på masteroppgaven

Selv om jeg er ferdig med masteroppaven, har den altså ikke kommet seg helt ut av hodet mitt ennå. Så bare for å få en unnskyldning til å tjatre i vei om middelalder og metatekstualitet, tenkte jeg jeg skulle introdusere den her :)

Så altså… oppgaven min fikk etter mye om og men lov til å handle om middelalderlitteratur, nærmere bestemt om norrøn og irsk sådan. Og enda nærmere bestemt om det anonyme irske verket Acallam na Senórach (“samtalen med de gamle”) og den noe mer velkjente Edda, forfattet av Snorre Sturlason.

Begge disse to verkene er en slags “antologier” av fortellinger med innhold fra den førkristne mytologien. Rundt disse fortellingene ligger det en rammefortelling, som gir en fiktiv forklaring på hvordan de har blitt overlevert. I begge verk foregår denne overleveringen i form av en samtale mellom en eller flere av de mytologiske skikkelsene som fortellingene handler om, og en eller flere skikkelser hjemmehørende i den virkelige verden og i historisk tid.

Utgangspunktet for oppgaven min er at både Edda og Acallam na Senórach egentlig er ganske opptatte av seg selv som verk, og av sin rolle i utformingen av et slags kulturbevissthets-kompromiss, hvorigjennom den kristne høymiddelalderen  kunne fremstille seg selv som på samme tid et historisk produkt av og en religiøs motsetning til sin alt annet enn kristne fortid.

For å få bukt på denne problemstillinga har jeg naturligvis måttet slippe litt faglitteratur og teori løs på den. Hvis det interesserer noen, så har jeg brukt det narratologiske begrepsapparetet til Gérard Genette og muntlighet/skriftlighet-teoriene til Walter Ong og Donald McKenzie.

Men det mest spennende er selvfølgelig primærlitteraturen, så litt mer om den:

Acallam na Senórachs rammefortelling handler om to helteskikkelser fra en tilbakelagt mytisk storhetstid – Caílte og Oisín – som på mystisk vis blir kjempegamle og overlever helt fram til 400-tallet, da Irlands senere nasjonalhelgen, St. Patrick, er i ferd med å kristne landet. Patrick er en ganske trivelig fyr i Acallam, og veldig interessert i alt de to gamle heltene kan fortelle om tidligere tider. Med kristendommen har forresten også skriftkulturen dukket opp (her representert ved skriveren Broccán, som dilter etter Patrick). Dermed blir det mulig å bevare disse utdragene av gammel, utrydningstruet muntlig tradisjon for all fremtid.

Sammen trasker altså kristen helgen og førkristne helter rundt i Irland. Caílte og Oisín forteller hva stedene heter og hva som ligger bak hvert stedsnavn (ikke så rent lite, skal det vise seg). De graver opp gamle gravhauger, vekker et og annet gammelt spøkelse til live og er så triste og nostalgiske at de ofte må gråte litt (“although they were manly warriors”, bare så vi vet det). Patrick lytter og lærer, kommenterer en og annen interessant detalj (for eksempel hedenske guders seksualliv -  “an intricate business!”) og benytter ellers rundturen til å kristne folk og få hellig vann til å sprette opp her og der. Og Broccán skriver og skriver og skriver.

Noe av bakgrunnen for denne finurlige roadtrippen er at det kristne Irland gjerne vil ha med seg den hedenske kulturarven sin, men da helst i form av lærdom, underholdning og kulturell identitet – og helst ikke som religiøs praksis i form av hedensk kultutøvelse. Så Patrick velsigner poetene og forbanner og forviser “druider og andre demoner”. Det finnes en masse irske fortellinger om lignende møter mellom den førkristne fortiden og den nye, kristne tiden, hvor de kristne overtar ansvaret for den kulturkunnskapen (gjerne i form av fortellinger) som den førkristne skikkelsen sitter inne med, hvorpå denne figuren dør, trekker seg tilbake eller forsvinner på annen måte. Dermed er det bare teksten igjen, lovlig overdratt fra fortid til samtid med begge partenes samtykke og velsignelse. Acallam na Senórach er altså et av de lengste og mest omfattende verkene av denne typen.

Men nå skravler jeg meg ut av tema.

Jeg skriver også litt om Gylfaginning og Skáldskaparmál fra Snorre Sturlasons Edda, både for sammenligningens skyld og fordi norrøn og irsk tradisjon sannsynligvis har stått hverandre ganske nær på det aktuelle tidspunktet. Edda bruker nemlig også rammefortellinger til å: 1) formidle førkristen myte- og sagntradisjon, samt 2) si noe om hvordan denne arven fra fortiden har kommet ettertiden i hende, og dessuten 3) gi den hedenske mytologien validitet som litteratur i vid forstand (Snorre var nok personlig mest opptatt av å revitalisere skaldediktningen, og lyktes ikke overvettes godt med akkurat det, men det er en annen sak).

I Edda er det naturligvis de norrøne gudene selv som deltar i samtalen, som dessuten er noe mer lunefullt lagt opp enn i Acallam. Snorre forklarer i prologen til Edda at “æsir” betyr “asiafolk” og at de egentlig var helt vanlige, bare litt spesielt evnerike, mennesker som kom flyttende fra Troja og bosatte seg i Sigtuna i Sverige. Gylfaginning åpner med at svenskekongen Gylve forkler seg som en gammel mann med navnet Ganglere for å besøke æsene og finne ut hvorfor de er så mektige. Men han er ikke den eneste som driver med skitne triks og identitetsbedrageri. Æsene har forutsett besøket hans (de er ikke ordentlige guder, lissom, men de har spådomsevner) og legger en felle for ham i form av et synsbedrag som får dem til å virke mye heftigere og mer gudeaktige enn de egentlig er.

Så Gylve-Ganglere kommer til dekket bord, og får akkurat de svarene han var ute etter: fortellinger om verdens skapelse, ordning og undergang – skikkelig hardcore mytologisk action. Han blir så imponert over det han får se og høre at han likesågodt fortsetter å fortelle om opplevelsen sin til alle han møter, som i neste omgang forteller det til alle de møter, og sånn er vi igang.

Skáldskaparmál er omtrent samme ulla, bortsett fra at vi istedenfor Gylve har Æge, istedenfor kunnskapskonkurranse med livet som innsats har vi drikkegilde, og istedenfor hånlig og skummel Odin ganger tre (for anledningen under navnene Høy, Jevnhøy og Tredje) har vi den noe mer joviale dikterguden Brage. Ikke fullt så lumskt, altså. Og det er kanskje ikke så rart, for det er her vi lærer hvordan skaldediktningen gjør bruk av mytologien til å konstruere kompliserte poetiske bilder og omskrivninger (kenninger og heitir).

Som helhet er Edda en fascinerende karusell av avsløring og tilsløring, ironi og dobbeltkommunikasjon.

Så jeg har hatt det ganske festlig, altså :)

Man forventer jo ikke umiddelbart at så gammel litteratur driver og spør seg selv hvordan mytologi, litteratur, historie og kulturell bevissthet egentlig fungerer, eller konstruerer intrikate, mangetydige spill rundt relasjonene mellom flere narrative nivåer. Men det gjør den! Og det er noe av poenget mitt: vi fant ikke opp “ordentlig” litteratur først på 1800-tallet, bare fordi det var da vi for alvor fikk øynene opp for romansjangeren, eller på 1900-tallet, da vi ble modernister. Jeg kan av erfaring si at både middelalderlitteraturen og det som er enda eldre kan være vel så komplekst og lekent og grenseoverskridende som mye av det vi leser i dag og tenker på som “typisk oss, her vi sitter på toppen av den litterære utviklinga, lissom”. For nevnte jeg at Acallam na Senórach opererer med en egen “landskapstekst”? Eller at Edda konstruerer et Inception-aktig scenario med en fortelling om et fortellingsbedrageri inni det omsluttende fortellingsbedrageriet?

At litteraturen har flere ansikter, flere kriker og kroker, enn vi kanskje er klar over sånn til vanlig, er i det hele tatt veldig spennende å tenke på. Jeg tenker iallfall litt mer på det nå enn tidligere :)

Hvis noen ble interessert i verkene jeg har skrevet om, så kan jeg anbefale dem til fritidslesning også.

• Acallam na Senórach er blant annet utgitt i Oxford World Classics-serien på engelsk under tittelen Tales of the elders of Ireland, oversatt av Ann Dooley og Harry Roe.
• Snorres Edda finnes både på nynorsk (oversatt av Erik Eggen, utgitt av Hallvard Magerøy i serien Norrøne Bokverk) og bokmål (oversatt av Anne Holtsmark).
• For de spesielt interesserte: Originaltekstene kan leses på heholdsvis mellomirsk og norrønt her (Whitley Stokes’ utgave, via Corpus of Electronic Texts) og her (Guðni Jónssons utgave, via heimskringla.no)