“To dream a thing that is better than a dream”

“Å drømme noe som er bedre enn en drøm”; omtrent sånn er det å lese Palimpsest også. Jeg fikk låne den av verdens beste Mari, som på mystisk vis alltid vet hvaslags bøker folk trenger aller mest. Og jeg er ganske flink til å la meg overbevise, så da ble det Palimpsest, og det viste seg å være veldig fint :)

Egentlig er “palimpsest” et fagbegrep, nærmere bestemt betegnelsen brukt om pergament som er blitt skrapt rent for å gi plass til ny tekst. Men det gir egentlig veldig god mening, for Catherynne M. Valentes Palimpsest handler også om å lete seg fram til en virkelighet gjennom en annen – og om å overskrive, overskride, overdrømme.

I Valentes roman er Palimpsest navnet på en by. Eller en drøm. Førstegangsbesøkende opplever det iallfall sånn, når de plutselig befinner seg hos spåkonen Orlande, som har froskehode og serverer te. Fire og fire immigranter får håndeleddene sine bundet sammen med hyssing, en slags symbolsk gest som gjenspeiler det mentale båndet som knytter dem til hverandre og til Palimpsest, uten at de egentlig vet hvem noen av de andre er.

This is the first act of anyone entering Palimpsest: Orlande will take your coats, sit you down and make you family. She will fold you four together like Quartos. Wherever you go in Palimpsest, you are bound to these strangers.

I den virkelige verden befinner de fire personene i “kvartoen” seg på hver sin kant av verden. November er birøkter og lever alene og tilbaketrukket i California. Oleg er låsesmed, innvandret til New York fra Novgorod i Russland. Ludovico er bokbinder og bor i Roma, hvor han er gift med Lucia. Og Sei er ei jente med blått hår som befinner seg på toget mellom Tokyo og Kyoto.

På toget treffer Sei en fremmed mann som snakker om å reise med tog slik hun føler det. I New York fikser Oleg en lås for en russisk kvinne som heter Lyudmila – tilfeldigvis det samme som hans druknede søster, som fortsatt besøker ham ved jevne mellomrom, fortsatt klissvåt og med elvegress rundt halsen. November snakker om honning med en kinesisk historiestudent midt på natta. I Roma kommer Lucia hjem til Ludovico med et underlig merke på beinet. En het natt senere har de alle dette merket på seg: hvert sitt kart over en ørliten del av Palimpsest.

November mourned, as much as she could ever mourn those gone in the morning, in her kitchen, at a red table, with a white cup full of milky coffee. She was not sorry the historian had gone, but her body wept. [...] Her face had showed faithfully in the mirror that morning: a messy knot of hair, a mild brown gaze – and a black mark like a slap on her cheek, an explosion of lines and angles like the work of a furious spider or a drunken architect, brachiating from a point near her ear up towards the corner her right eye and down towards the crease of her lip, long undulating lines like the banks of a black river.

Palimpsest er, med forfatterens egne ord “a sexually transmitted city”, og lar seg bare besøke ett møte med en ny fremmed av gangen. Kartmerket viser hvor i byen man havner når man sovner etterpå. Men det er også en hemmelighet og en form for ensomhet. Det krever en masse fortvilelse, besettelse, angst og savn å være merket av byen, som er en drøm og en beruselse for noen, men et mareritt for andre. Alle hovedpersonene blir dratt mellom to liv, og strever med å finne ut av hvilket de skal prøve å leve. Noen gir etter, noen gir opp, noen gir seg hen. Og kanskje hadde de aldri noe valg.

Miserable in one city, miserable in another. Oleg hunches against the gracefully arching underside of the bridge and turns up his collar. He has seen movies with men like him in them, turning up their collars against the rain, made wretched by women, beautiful in their gruff, cigarette-studded despair. He is not beautiful now if he ever was, he knows. He is a ghost, and it is not so pleasant as he had thought. Lyudmila was always so even-tempered, and the land of the dead, when she spoke of it, seemed to him a sensible and well-ordered place. Instead he is cold and unhappy and alone. And it rains in the land of the dead, or whatever this place is.

Av omtaler jeg har lest virker Palimpsest som en ganske kompromissløs bok. Man elsker den eller skjønner ikke vitsen. Komplisert handling, overveldende poetisk språk, mange hovedpersoner og enda flere biroller, hvorav noen er legemliggjorte tog eller hus, mens andre har påsydde dyrekroppsdeler og ingen stemme. Høres forvirrende og trøblete ut? Jeg tror trikset er noe så enkelt som å lese hele boka. Jeg skal innrømme at jeg syntes det var mye å ta innover seg til tider, at teksten av og til løp altfor fort avgårde gjennom sitt eget drømmelandskap til at fantasien min klarte å følge med og se for seg alt underveis. Men nå som jeg er ferdig betyr det veldig lite at enkelte detaljer forble litt shady. Man trenger ikke å få alt til å stemme; det gjør heller ikke noen av hovedpersonene. Jeg tenkte jeg kanskje skulle la en av dem forklare hvordan det funker, og, over middels interessert i middelalderlitteratur som jeg visst er, er det alltids fint å kunne gjøre det med referanse til Isidor av Sevillas Etymologiae:

“Well, there’s a book, like an encyclopedia. It’s called the Etymologiae. And it’s full of impossible things, really impossible, like griffins and phoenixes, right alongside ants and turtles and cities in Christendom. And I think this is like that. Palimpsest and the real world. An impossible beast sitting next to a possum.”

Språklig og tematisk er boka løst bygd opp rundt elementer av middelalderlitteratur, klassisk og japansk mytologi, tarotsymbolikk, insekter, spøkelser og tog. Temmelig rett ned min gate, med andre ord, og fullt av smaker, lukter, teksturer og lyder i alle former og farger, som puster masse liv i teksten. Valente har et veldig mettet og intenst språk, og jeg vet ikke om jeg hadde tolerert en sånn ordrikhet hvor som helst. Men det trengs liksom her, og det er gjennomført ned til minste detalj. Beskrivelsene, både av den virkelige verden med alle dens steder og mennesker, og naturligvis av Palimpsest og dens styggvakre historie, er ofte så innmari fint satt sammen at jeg lett kunne tatt dem ut av boka og hengt dem på veggen.

Noe av det fineste jeg vet, er bøker som man veldig instinktivt, dypt inne i magefølelsen, føler seg “hjemme” i. Litt sånn opplevde jeg Palimpsest. Som om boka tilfredsstilte et noen veldig underbevisste behov som jeg ikke ante at jeg hadde. Jeg må, uten å ha merket det, ha hatt veldig lyst til å lese om fløtehvite elver, tog som går når de vil, blå bøker som blir lest av fisk, kompliserte teserveringsritualer og bittesmå, nyfødte kanji-tegn som kommer kravlende ut av kålhoder og er dødssjarmerende:

[...] and within, couched in vegetable, wet and black, wrinkled and quivering like a newborn butterfly, is a character, a slightly wobbly kanji, signifying “plenitude”. It murmurs softly and stretches up like a baby seeking a nipple. Sei strokes it with her knuckle, and it writhes beneath her hand. “They have to be born, you know”, the Third Rail says. “They don’t come from nowhere!” [...] Plenitude crawls up Sei’s arm like a caterpillar, and perches just inside her elbow, fluttering its strokes, making tiny gurgling sounds, like ink bubbling. “They get attached so easily. Insoluble little dears”, the Third Rail coos.

Palimpsest er ikke bare en masse rare og vidunderlige ting samlet mellom to permer, selv om det kanskje virker litt sånn når jeg beskriver den :P Det tar kanskje litt tid å få grep om plottet, for det er så mye som skal erfares, innses og oppleves underveis, men mot slutten leste jeg i store jafs, for det begynte etterhvert å bli veldig spennende, og dessuten veldig moro å se hvordan en masse løse brikker falt på plass på fullstendig uventede, men likevel veldig riktige steder. Og det slo meg at store jafs kanskje er den beste måten å lese Palimpsest på, iallfall framfor rykkvise, små porsjoner over lengre tid, som var sånn jeg (på grunn av masteroppgaven, naturligvis) leste første halvdel.

Jeg vet ikke helt hvordan man skal sjangerkategorisere Palimpsest. Feber-fantasy? Magisk realisme ganger ti? Den minner en smule om novellene til Karen Russell, bare mer lyrisk. Anmelderen på SF Reviews (bokanmeldelser av sci-fi og fantasy) kaller den “New Weird in all its glory”, og det er kanskje det mest beskrivende jeg har funnet. Ny-rar. Nydelig.

Da jeg hadde lest siste side, var jeg nesten trist. Slutten, eller sluttene (hver hovedperson får sin egen) var åh så fine, men også åh så korte og plutselig over. Tenk om det hadde vært med litt mer av dem. Men sånn er det jo, man skulle alltids gjerne drømt litt til. Da er det tross alt ganske fint at Palimpsest er en drøm man kan ha i bokhylla.