“Wind time, Wolf time, before the World breaks up”

I sitt bidrag til Canongate Myths-serien, har A.S. Byatt skrevet om norrøne undergangsmyter. Hørtes fra første stund ut som noe jeg måtte lese. Og sånn ble det.

Ragnarok (ragnarǫkr) betyr rett og slett “gudenes (evt. maktenes) undergang”. Gudenes undergang, ikke verdens eller menneskenes. Det er en smule spesielt. Men det gir mening. De norrøne gudene er nemlig verken allmektige eller allvitende. De søker konstant etter innsikt og orden, men risikerer stadig å utløse kaos og true sin egen verdensordning underveis i prosessen. Fremstillingene av den norrøne mytologiens kosmos gir inntrykk av et komplekst sammensatt nett av årsaksforhold; selv den aller spedeste begynnelsen er, satt litt på spissen, også begynnelsen på slutten. Det er en fortelling som alle vet slutten på, inkludert de som befinner seg midt oppi den: Alt går til helvete. Alt. Uansett.

There are two ways, in stories, of winning battles – to be supremely strong, or to be a gallant forlorn hope. The Ases were neither. They were brave and tarnished.

De fleste forfatterne som bidrar i Canongate-serien gjenforteller mytene på en moderne måte, ved hjelp av perspektivskifter, analogier, iscenesettelser i nye settinger, en moderne “undertekst” eller parallellnarrativer satt til den virkelige verden. Byatt gjør ingen av disse tingene. Hun lar den opprinnelige handlingen, beskrevet i eddadiktene og senere av Snorre, utspille seg i sin opprinnelige setting, den norrøne gudeheimen, omgitt av den samme verdensordningen som mytene beskriver. Rundt dette ligger bare en ørliten rammefortelling om et barn, “the thin child in wartime” (trolig en yngre utgave av forfatteren selv), som er evakuart til den engelske landsbygda under andre verdenskrig og får dagene til å gå ved å lese. Byatt bruker denne innfallsvinkelen til å gruble litt over problemstillinger som død, krig, religion og natur underveis, men i tilnærmingen til selve mytologien er teksten nærmest uforstyrrelig i sin lojalitet mot kildene.

Det virker kanskje som en lite spenstig strategi ved første øyekast, men jeg tror også det byr på en større utfordring og en større risiko, som jeg synes Byatt lykkes godt med å gyve løs på.

Handlingen er lagt opp kronologisk, og tar for seg de viktigste enkelthendelsene i verdens livsløp, fra skapelsen til undergangen. Noe av det som vies mest plass er bortvisningen av Lokes barn – Fenrisulven, Midgardsormen og Hel, som er halvt død og halvt levende. Skal vi tro Byatt er det her at gudene for alvor begynner å nøre opp under sin egen skjebne. Samtidig er beskrivelsene, både av Loke og det monstrøse avkommet hans, overraskende vakre i all sin grufullhet. Litt spennende er det også at Midgardsormen er blitt en “hun”. Jeg likte veldig godt fremstillingen av hvordan hennes nesten barnslige nysgjerrighet og undring gradvis blir spist opp av mørket og ensomheten i havet og etterhvert erstattet av mordlyst og raseri.

At first she stayed in the shallows, breathing shore air through her blood-red nostrils, making her way through rock pools, sliding along the tidelines, snapping up crabs, limpets and oysters. She took pleasure in detecting disguise. She loved, and sucked, and swallowed and spat out the debris. She was always hungry, and always killed more than she needed, out of curiousity, out of love, out of insatiable busyness.

All this time she grew. She spent more and more time in the darkest depths, where no sunlight came. She came across mountain ranges in the water, and belching chimneys and columns of hot gas. She sipped at the blank white shrimp down there, and picked the fringed worms from their crevices. Nothing saw her coming, for she was too vast for their senses to measure or expect. [...] She thought of resting on the sea floor in an eternal knot. Where she was was desolate black basalt, thick empty depth.

Sånn jeg opplevde det, trådte Loke etterhvert frem som en slags hovedperson i Byatts tolkning av ragnarok. Riktignok er ingen av de norrøne gudene særlig entydige eller kjedelige, og alle har sine svin på skauen, men Odins finurlige blodsbror tar likevel store deler av kaka. Loke spiller ofte rollen som “trickster”, urokråke og humoristisk innslag i mytene, men innerst inne i selv de mest slapstick-komiske absurditetene lurer det alltid en lunefull undertone. Og når det kommer til Ragnarok, beveger Loke seg stadig lenger over streken, og havner tilslutt på kaoskreftenes side. Byatt unngår elegant å psykologisere eller “forstå i hjel” denne kanskje aller minst begripelige av de mytologiske hovedrolleinnehaverne, men klarer likevel å tegne opp et troverdig bilde, fascinerede komplekst i all sin klarhet, av hvilke drivkrefter og intensjoner som rører seg i ham.

“The gods have secret runes to help in the hunt, or give victory in battle. They hammer, they slash. They do not study. I study. I know”.

Loki was interested in things because he was interested in them, and in the way they were in the world, and worked in the world. But beyond the curiosity there was delight. Chaos pleased him. He liked things to get more and more furious, more wild, more ungraspable, he was at home in turbulence. He would provoke turbulence to please himself and tried to understand it in order to make more of it.

Om det burde ha begynt å ringe en advarende bjelle da gudene bestemte seg for å fordømme Lokes barn, så er det iallfall ingen tvil lenger når vendepunkt nummer to inntreffer. Balders tragiske død, indirekte forårsaket av hvem andre enn Loke, markerer det punktet hvor det virkelig begynner å gå nedover. Gudenes samhold splittes opp, volden og grusomhetene intensiveres, alt blir mørkere og mer innbitt, og det er bare et spørsmål om tid før katastrofen er i gang.

The grief of the gods was apalling. They broke down. They could not speak for weeping. For a long time they stood stupidly, unable to touch the body or to move it. The bright hair ruffled in the light wind. Dark, blind Hödur stood alone, listening to the sobbing. The thin child closed her eyes and tried to imagine the inside of his head and failed.

Byatt er imponerende stødig i sin språklige navigering gjennom dette stadig voldsommere stoffet. Det er poetisk og høystemt uten å bli pompøst, krystallklart, men likevel subtilt, rolig og distansert uten å miste sin sterke innlevelsesevne. Det er mye natur i språket, kjærlig og storslått beskrevet. Og det kler materialet veldig godt, enten det er fine eller fæle ting som er gjenstand for skildringen. Naturen i Byatts språk er både orden og skjønnhet og kaos og destruksjon på samme tid. På denne måten lirker hun frem en nifs og ubehagelig undertone av (rimelig velbegrunnet) engstelse og uro.

Ord for ord bygger hele hendelsesforløpet opp mot undergangen. Når løftene endelig innfris, er det akkurat så altoppslukende og mørkt og nifst og tungt som det skal være. Kanskje den lyriske intensiteten skrus opp et hakk eller to, men Byatt beskriver hele elendigheten med en usentimental poesitet som umiskjennelig minner om den stemningen som kjennetegner de originale kildene.

Etter undergangen er det ikke mer. Byatt har valgt å droppe den omdiskuterte “gjenskapningen” av verden som beskrives i eddadiktet Voluspå. Herom strides de lærde (selvfølgelig), men disse strofene kan nemlig ha vært designet for å matche kristendommens løfte om en ny og bedre verden etter apokalypsen; hele Voluspå kan muligens ha vært influert av kravet om å stille opp mot den nye troen som ble forsøkt innført rundt dets antatte tilblivelsestidspunkt – men det er en helt egen og relativt plasskrevende diskusjon. Denne avgjørelsen, samt sitt møte med norrøn mytologi og opplevelse av myter generelt, kommenterer Byatt i bokas etterord – også publisert i The Guardian, og kan leses HER.

Rammefortellingen får naturligvis sin egen slutt. Krigen tar slutt, familien gjenforenes, “the thin child” vokser opp og funderer vekselvis over livet i fredstid og rosebuskene i hagen. For å være helt ærlig, så syntes jeg disse siste sidene ble et lite antiklimaks. Det er egentlig ikke rammefortellingen og dens tentative avstandsbeskrivelser av andre verdenskrig som gjør Ragnarok relevant for moderne lesere, men et mye mer nærliggende katastrofescenario. Som Byatt selv er inne på:

If you write a version of Ragnarök in the twenty-first century, it is haunted by the imagining of a different end of things. We are a species of animal which is bringing about the end of the world we are born into. Not out of evil or malice, or not mainly, but because of a lopsided mixture of extraordinary cleverness, extraordinary greed, extraordinary proliferation of our kind, and a biologically built-in short-sightedness.

Riktignok var jeg nesten dømt til å like denne boka, siden jeg både er begeistret for A.S. Byatt og over gjennomsnittet interessert i tematikken, men det var alltids en risiko for at jeg ville bli superskuffa også. Heldigvis har møtet mellom moderne forfatter og gammel mytologi resultert i en tekst som står støtt på egne bein uten å redusere, fordumme, forklare, overskrive, forvrenge eller på annen måte disrespektere forelegget. Ragnarok er egentlig verken roman, antologi eller gjendiktning, men selv om jeg mangler et skikkelig beskrivende sjangerord, så er det overraskende greit å få grep om teksten og hvor den vil hen, hva den vil være. Den er faktisk ganske lettlest, både språklig og handlingsmessig sett. Man trenger ikke engang ha noen forhåndskjennskap til mytologien, selv om jeg vil tro at de fleste har en viss idé om dens grunnleggende hvem, hva, hvor. I tillegg til å være en god gjenfortelling, er den dessuten en fin fortelling i seg selv også.