“The road to hell is paved with intriguing questions”

Det har allerede rukket å gå tre uker og halvannen bok siden jeg ble ferdig med I, Lucifer av Glen Duncan, men den ble ikke skrevet om, fordi, dere vet, julestress og sånn.

Boka var i utgangspunktet et veldig random kjøp på amazon, men ideen virket for interessant til at jeg kunne la den være:

I, Lucifer, Fallen Angel, Prince of Darkness, Bringer of Light, Ruler of Hell, Lord of the Flies, Father of Lies, Apostate Supreme, Tempter of Mankind, Old Serpent, Prince of this World, Seducer, Accuser, Tormentor, Blasphemer, and without a doubt Best Fuck in the Seen and Unseen Universe (ask Eve, that minx) have decided – oo-la-la! – to tell all.

Det hele begynner med et ultimatum fra oven. Lucifer gis muligheten til å få en ny sjanse – alt han trenger å gjøre er å bo en måned på jorda i menneskeskikkelse. Vår hovedperson ser naturligvis en vinnvinn-situasjon: fire ukers ferie fra helvete og en ypperlig mulighet til å drive gjøn med Gud og hvermann (bokstavelig talt) på helt nye, fantastiske måter. Og til å gi oss sin versjon – finally, the other side of the story, som er romanens undertittel.

Det går både etter planen og … eh… ikke helt etter planen.

Lucifer overtar den skitne leiligheten, den grovt neglisjerte kroppen og ustabile psyken, den skrale bankkontoen og all den gamle og bedervede kjærlighetssorgen – kort sagt: hele det miserable livet – til en mislykket forfatter ved navn Declan Gunn (ja, det er det det ser ut som: et nesten-anagram for Glen Duncan, som også har enkelte biografiske likhetstrekk med Lucifers ikke egentlig personlig tilstedeværende alias).

Den materielle verden kommer først som litt av et sjokk på stakkars Lucifer, som aldri tidligere har vært nødt til å fordøye fysiske inntrykk i så stor skala. Det hjelper heller ikke at Declan Gunns legeme er relativt nikotinavhengig, ikke akkurat topptrent og dessuten befengt med all slags lumske rester av den tidligere eierens følelsesliv.

It is, you must concede, unpleasantly messy, this business of having feelings, this mattering to each other. I’ve always thought of it as gory, a sort of perpetually occurring road accident–everyone going too fast, too close, without due care and attention, or with too much…

De fire ukene går hovedsaklig med til fyll, fest og alskens fanteri. Utskeielsene går i alle retninger, men den gamle trioen sex, drugs & rock’n'roll er en smule overrepresentert. Lucifer tiltrekker seg raskt en luguber gjeng med kyniske businessfolk som vil lage en film av hans, dvs tilsynelatende Declan Gunns, alternative fremstilling av verdensordningen. Denne orgien i overfladiskhet, egoisme og materielle overdådigheter kan bli litt forutsigbar og kjedelig i lengden. Fordi fremstillingen er lagt i Lucifers munn, skaper de imidlertid også grobunn for noen ganske tankevekkende observasjoner, som holder på interessen, tross alt. Lucifer har naturligvis lang erfaring med å lede mennesker opp i stry og mye mer førstehåndskjennskap til vår verden enn “the old man upstairs”, mener han iallfall selv. Han har brukt århundrer på å snoke rundt i menneskesinnets irrganger og har ikke overraskende en bitende skarp innsikt i dets mørkeste og svakeste sider. Når det utforskende, utenforstående overblikket krasjer med den fullstendig overveldende opplevelsen det viser seg å være å eksistere i menneskeskikkelse og kjenne alt dette på kroppen, se alt fra innsiden, oppstår det en veldig produktiv “friksjon” i Lucifers fremstilling av sin opplevelse av de fire ukene. I dette lyset fremstår mennesket både fullstendig gjennomskuelig og konstant forbløffende og uforutsigbart samtidig.

Lucifers fire uker som Declan Gunn avløses jevnlig av romanens andre hovedingrediens: Lucifers alternativ til den kristne forståelsen av verden og dens historie – hans versjon. Det er en kjent fortelling: skapelsen, syndefallet, korsfestelsen, osv, bare – visstnok – sånn det egentlig var. Det er til tider veldig komisk. Lucifer kan blant annet røpe at Adam sannsynligvis var en feilvariasjon av Eva-designet. Og beskrivelsen hans av det første møtet mellom dem er ganske festlig. (Her skulle jeg gjerne sitert, men har ikke boka i nærheten – kan dog røpe at sekvensen blant annet involverer kasting av frukt og en forklaring på hvordan Eva ikke ble hetende Glockenspiel). Men det er også stort alvor. Lucifers forsøk på å forklare det nesten uforklarlige – himmel og helvete, ondskap og frihet, vilje, rettferdighet og lykke – er elegante og enkle, nesten simple, men veldig treffende; kompakt, men konstant spot on. Sitatet jeg har brukt som overskrift er et godt eksempel. Denne forklaringen på hvordan skapelse og tid henger sammen er heller ikke så dum:

Time, you’ll be pleased to know–and since one must start somewhere–was created in creation. The question What was there before creation? is meaningless. Time is a property of creation, therefore before creation there was no before creation.

Lucifer nøyer seg ikke med å snu opp-ned på Bibelen, men går etterhvert også løs på verdenshistorien: hekseprosessene, Michelangelo, inkvisisjonen, verdenskrigene, nazismen, osv. Det er til tider ganske vemmelig lesning, men det gir et fascinerende innblikk i hvordan ondskap kan drives fram og motiveres til å bli “selvgående”. Nivået på de historiske og geografisk spesifikke enkeltscenene som utgjør kjernen i denne plott-linja er dessuten overraskende høyt. Fremstillingen balanserer hårfint mellom historisk troverdighet og kunstneriske friheter, men det resulterer i noen av bokas mest fascinerende øyeblikk.

Romanen holder både et høyt tempo og et relativt høyt språklig nivå. Lucifers måte å ordlegge seg på er en blanding av slang, arkaisk poesitet, kameratslig hverdagssjargong, bibelsk gravalvor og et stort antall banneord (både gammeldagse, velkjente og oppfunnet for anledningen). Det er en relativt tung blanding, muntlig og skravlete i stilen, men likevel ganske kompleks med alle sine lag av ironi, satire, parodi og intertekstuelt harselas. Det flyter imidlertid overraskende godt, selv gjennom lange kjeder av digresjoner.

En skjønnlitterær fremstilling av selveste djevelen er åpenbart en avskrekkende oppgave å gi seg selv som forfatter. Man tråkker i fotsporene til Milton, Goethe og Bulgakov, bare for å nevne noen. Glen Duncan ser ikke ut til å ha til hensikt å føye seg inn i denne rekka, men lykkes ikke desto mindre langt på vei med å tegne opp et moderne portrett av Lucifer som forholder seg til denne monumentale skikkelsens enorme kunstneriske nedslagsfelt med både respekt og humor samtidig som det opparbeider seg en slags personlig integritet underveis. Jeg tar meg i å ønske at romanen hadde kastet et like skarpt blikk på kunsthistorien som på historien, men man kan ikke få alt.

Noe av det som dessverre ser ut til å ha falt ut av prioriteringslista er birollegalleriet. Det lever ikke på noen måte opp til fremstillingen av hovedpersonen eller endog hovedpersonens indirekte, men overraskende fine skildring av sitt fysiske alter ego, den ulykkelige forfatteren Declan Gunn. Lucifers omgangskrets består stort sett av triste, dumme og ganske ufyselige pappfigurer som stadig står i fare for å spenne bein på totalopplevelsen. Et og annet hederlig unntak glimter til nå og da, men jeg sliter med å plassere flesteparten av birollene innenfor konteksten av det jeg opplever som en ganske oppvakt bok når det gjelder menneskekjennskap.

Når vi nærmer oss slutten blir boka nærmest en slags pageturner. Mye skjer og mye skal oppklares og tida renner ut. Det går fort i svingene, og digresjonene som tidligere dominerte narrasjonen faller i stor grad bort til fordel for uventede vendinger på handlingsplanet. Dette synes jeg funker veldig bra på dette stadiet i lesningen, selv om jeg nok vil si at boka var mer spennende i betydningen interessant, original og fascinerende enn handlingsmettet.