“Husk at jeg snart skal dø. Husk at jeg er den eneste kvinnen her som ikke er gal”

Dette var på høy tid, men bedre seint enn aldri og alt det der… Mellom Palimpsest og Ragnarok holdt jeg altså en stund på med Drømmefakultetet av Sara Stridsberg. Den ble lagt vekk, gjenopptatt, lagt vekk en gang til og til slutt hentet fram igjen etter I, Lucifer, men tilslutt ble jeg jammen ferdig med den.

Det ble en veldig variert leseopplevelse. I begynnelsen sleit jeg veldig med å like den, etterhvert vokste den litt på meg, en liten stund var jeg overbevist om at jeg elsket den, men totalopplevelsen lander på et udefinert sted midt imellom.

Kort oppsummert: Drømmefakultetet er en fiktiv biografi som gir oss livshistorien til Valerie Solanas, kanskje mest kjent for å ha forsøkt å ta livet av Andy Warhol og for det ekstremfeministiske Scum-manifestet (forkortelsen står for Society for Cutting Up Men). Boka har fått mye ros fra både anmeldere og lesere flest, og Sara Stridsberg fikk Nordisk Råds Litteraturpris for den i 2007. Og jeg skjønner hvorfor – jeg ser veldig godt at det er en bra bok. Hvorfor den ikke var helt min type bra bok kommer jeg til.

Litt handling: Valerie vokser opp i ørkenbyen Ventor med en far som voldtar henne og en mor som er redd for ikke å være vakker nok. Valerie stikker hjemmefra ganske tidlig i boka, og finansierer høyere utdannelse ved å prostituere seg. På psykologistudiet treffer hun Ann Duncan, alias “Cosmogirl”, som betaler for studiene sine på samme måte (bedre å selge fitta si til noen professorer enn sjelen sin til staten for et offentlig stipend, er filosofien bak). Sammen utforsker de kjønnsrollemønstre ved hjelp av forsøksmus og drømmer om å bli “Amerikas første intellektuelle horer”.

Etter å ha avbrutt det som etter sigende kunne blitt en glitrende akademisk karriere, drar Valerie til New York, hvor hun altså blir kjent med Andy Warhol og miljøet rundt “The Factory”. Andy gir henne filmroller og lover å produsere et stykke hun har skrevet, mens et forlag vil utgi en roman basert på SCUM-manifestet. Helt sånn blir det dessverre ikke, og takket være bokas oppstykkede kronologi vet vi allerede hva utfallet vil bli: et nesten-drap, en luguber rettssak, inn og ut av psykiatrisk avdeling og en tidlig død på et skittent hotellrom. Selv når livet er på sitt lyseste er det hardt; Valerie er konstant hjemløs, og tilværelsen er dominert av prostitusjon og narkotika.

VALERIE: Jeg solgte fitta mi hele livet, men jeg solgte aldri sjelen min. Jeg kompromisset aldri om noe. Jeg har aldri brydd meg om hva som hender med fitta mi. Jeg har alltid hatet den. Alle andre har alltid hatet den. Nå skal jeg arbeide. Jeg trenger sigaretter. Nå får du gå et annet sted med spørsmålene dine.

Formmessig er boka veldig spennende. Store deler av hendelsesforløpet er lagt opp rundt rene dialogscener: Valerie vs. staten i rettssaken etter skytingen (“husk at jeg er den eneste kvinnen her som ikke er gal”), Valerie som argumenterer for å utrydde hannene blant forsøksmusene i laboratoriet på universitetet i Maryland (“vi kunne skape bare musejenter”), Valerie som driver legen på psykiatrisk avdeling til vanvidd (“Valerie er besatt av kjønn. Dr. Ruth Cooper er besatt av Valerie”) og diskuterer “knullekunst og fluktkunst og ingentingkunst” med Andy Warhol; Valerie som fortsetter å henvende seg til “Silkegutten” og “Cosmogirl” selv etter at de er døde, og som fører en ufrivillig samtale med “fortelleren” mens hun venter på å dø selv

VALERIE: Er det du eller jeg som skal dø? Er det du eller jeg som forteller?
FORTELLEREN: Det er jeg som er fortelleren.
VALERIE: Og det er jeg som er gjenstand for denne forvirrede, oppfuckede teksten. Du er ikke noen ekte forteller, baby.

Jeg liker måten det er kokt ned til nakne ordvekslinger på, og jeg liker Valeries innbitte, smarte og kompromissløse måte å uttrykke sitt jeg på – det “Fortelleren” ved en anledning kaller “villdyrsspråket”. Når hun er i tekstens “rom” på denne måten, eier hun det fullstendig. Det bildesterke språket er fantastisk i munnen hennes, rablende fucked up og slående klart på samme tid. Den uforsonlige, høyttravende raljeringen hennes rettes vekselvis mot presidenten, horekunder, psykoanalysen, middelklassen, kvinnesakskvinnene med sine (i Valeries øyne) “åndssvake krav om å få være kuksugere og avlsdyr på egne vilkår”, og naturligvis fremfor alt: menn i sin alminnelighet. Det er både vittig, skremmende og litt trist på samme tid:

VALERIE: Alle kvinner har dritt i seg, mer eller mindre, men det kommer av livslangt samvær med menn. Om mennene blir eliminert kommer kvinnene til å skjerpe seg.
ANDY: Og volden?
VALERIE: Jeg synes vi skal ta en pause nå. Jeg er sulten og assistentene dine virker ikke som om de er så gode til å smøre skiver.
ANDY: Bare si noe om vold.
VALERIE: Jeg hater vold. Vold er helt og holdent en mannlig kvalitet.
[...]

DEN PSYKIATRISKE KLINIKKEN: Fortell om Dorothy.
VALERIE: Hvis du vil, kan jeg fortelle om ræva mi.

Store deler av romanen er imidlertid skrevet i annenperson, henvendt til Valerie. I begynnelsen er det mye av dette og lite av dialogene. Det føles av en eller annen grunn litt beklemt og påtrengende. Det var muligens dette som fikk meg til å legge vekk boka første gang. Da befant jeg meg fortsatt i Valeries barndomshjem i ørkenbyen Ventor, hvor fokus er rettet mot forholdet mellom Valerie og moren Dorothy, som til datterens store fortvilelse aldri slutter å lete etter nye menn etter at Valeries far forlater dem.

Og tiden går så langsomt i ørkenen. Barndommen er en evighet av blendende brennende øyenstikkere. [...] Dorothys svale hender i ansiktet ditt og på skuldrene dine, søtvinsånden varm og fuktig, sotlukten fra kjoleermene. Latteren hennes er et knust speil bak kjolen.

Og Dorothy glemmer boken sin i sanden, en forlatt rosa papirrute om tapt kjærlighet i strandkanten. Vinden blar litt i den, stjernene leser i den en natt før den forsvinner i havet.

Jeg ser i ettertid at språket kanskje bare famler litt her, at det prøver ut fotfestet sitt og er i ferd med å finne rytmen sin, men der og da opplevde jeg det bare som insisterende og krampeaktig. For mye mas i de lange “og/for/men du …”-setningene, for mange og repetative beskrivelser av sanseinntrykk som har noe med varme, hud, pust og forråtnelse å gjøre, for mange tilfeller av poetisk overivrighet av typen “pustet blått og elektrisk”, “huden er et draperi over himmelen” (evt. “himmelen er et hudfarget draperi” to sider senere), “øynene hennes er mørke speil, hjertet er et blåmerke”, osv – og noen ganger er de så tette, mange, mettede og fulle av seg selv at språket rett og slett blir litt blurry.

I ettertid er jeg glad for at jeg gav boka en sjanse til, for bare noen titalls sider senere følte jeg meg mer revet med. Og etter at det hadde gått seg til litt, begynte språket også, sakte, men sikkert, å yte beskrivelsen “hypnotisk” rettferdighet. På sitt beste er det suggerende og intenst, med en slående bildebruk, hektisk-poetisk, voldsomt, sårt og brutalt. Men noen ganger klarer det ikke å unngå å overvelde og drive seg selv til parodi, og da klarte jeg ikke å ta innover meg historien det prøver å fortelle heller. Jeg sitter fortsatt igjen med inntrykket av at språket lykkes best med å være seg selv, særegent og uttrykkesfullt, når det er Valeries eget jeg som uttrykker det.

VALERIE: Jeg har min egen utdannelse fra universitetet i Maryland, jeg stiller mine egne diagnoser. Min diagnose lyder: Jævlig forbannet. Dritsint. Prostituert. Tiggerske. Mannshater. Det er et mareritt å våkne opp i helvetet hver dag.

Så til slutt, summa summarum, så vet jeg ikke helt hvor jeg skal plassere Drømmefakultetet. Absolutt en bok jeg er glad jeg fikk lest – den var interessant og gjorde tidvis ganske sterkt inntrykk, tross alt. Fin, men med forbehold, kanskje. Eller bra, men, som nevnt innledningsvis: ikke helt  min type bra.