Domesticated er et fotoprosjekt, hvor fotograf Amy Stein har utforsket paradoksene og ambivalensen i vår moderne oppfatning av natur. Hun har prøvd å finne det stedet hvor frykten og kontrollbehovet gnisser mot lengelsen etter det utemmede, og prøvd å fange i bilder den merkelige trangen til å på samme tid dominere og underkaste seg  “det ville”:

We at once seek connection with the mystery and freedom of the natural world, yet we continually strive to tame the wild around us and compulsively control the wild within our own nature.

Bildene er visuelt nedstrippede og sobre, men snakker likevel et utrolig slagkraftig språk. Selv har jeg vokst opp med både skog og skjærgård rett utenfor døra, og ikke blitt spart for verken det fine eller det stygge. Jeg har sett søte småfugler spise brødsmuler og en død kamerat hverandre, blitt varm inni meg av rådyrmammaen som står under epletrærne i hagen og stryker nese med kalven sin, og sett insekter krype ut og inn av den åpne magen til en halvråtten grevling. Sånn er det. Og det er helt forferdelig vakkert og ekkelt og trist samtidig, og fascinerende på en sånn måte at det klorer seg fast dypt inne og bare gror og gror. Jeg føler meg veldig kjent med det følelsesmessige spenningsfeltet som oppstår mellom lengsel, frykt og fascinasjon for naturen. Derfor, tror jeg, har det alltid vært dyr og natur i de fineste drømmene mine, men også i de skumleste marerittene. Og derfor, tror jeg også, snakket disse bildene veldig sterkt til meg.

Nedenfor: “Howl”, “Cuttings” og “New Homes” av Amy Stein.

Og et dikt til slutt: “Zoo-keeper’s wife” av Sylvia Plath.

I can stay awake all night, if need be —
Cold as an eel, without eyelids.
Like a dead lake the dark envelops me,
Blueblack, a spectacular plum fruit.
No air bubbles start from my heart. I am lungless
And ugly, my belly a silk stocking
Where the heads and tails of my sisters decompose.
Look, they are melting like coins in the powerful juices —

The spidery jaws, the spine bones bared for a moment
Like the white lines on a blueprint.
Should I stir, I think this pink and purple plastic
Guts bag would clack like a child’s rattle,
Old grievances jostling each other, so many loose teeth.
But what so you know about that
My fat pork, my marrowy sweetheart, face-to-the-wall?
Some things of this world are indigestible.

You wooed me with the wolf-headed fruit bats
Hanging from their scorched hooks in the moist
Fug of teh Small Mammal House.
The armadillo dozed in his sandbin
Obscene and bald as a pig, the white mice
Multiplied to infinity like angels on a pinhead
Out of sheer boredom. Tangled in the sweat-wet sheets
I remember the bloodied chicks and the quartered rabbits.

You checked the diet charts and took me to play
With the boa constrictor in the Fellow’s Garden.
I pretended I was the Tree of Knowledge.
I entered your bible, I boarded your ark
With the sacred baboon in his wig and wax ears
And the bear-furred, bird-eating spider
Clambering round its glass box like an eight-fingered hand.
I can’t get it out of my mind

How our courtship lit the tindery cages —
Your two-horned rhinocerous opened a mouth
Dirty as a bootsole and big as a hospital sink
For my cube of sugar: its bog breath
Gloved my arm to the elbow.
The snails blew kisses like black apples.
Nightly now I flog apes owls bears sheep
Over their iron stile. And still don’t sleep.

…

Jeg har også brent opp litt lønn på amazon:

• Black Juice av Margo Lanagan
• Four Souls av Louise Erdrich
• Geek Love av Katherine Dunn
• St. Lucys home for girls raised by wolves av Karen Russell
• Magic for beginners av Kelly Link

… og tatt etpar bilder av søte pusedyr og annen fauna:

Sjeldent nærgående portrett av Gremlin.

Høstløv i høstvær, midt på sommeren O_o

Gremlins grimaser, fra venstre: mongofjes, neseslikk, wtf-blikk og puseknis.

Vil du ha en bitteliten blomst?

Lille Petter Edderkopp stakk også innom en tur.

Halen … må rett og slett dø.

Over og ut for denne gang.

... dagene varer litt lenger

... isen på vannet er borte

... det begynner å dukke opp små blomster

... og små puselabber

... og små puseneser ^^

... og en hel gremlin i et tre!

Verden blir litt livligere...

... men for det meste er det stille og fint

... og veldig kos å være hjemme.

Håper alle har hatt en trivelig påske!

:)

Har altså bestemt meg for å omdøpe bloggen nok en gang. Det blir imidlertid fortsatt noe med blåhval, og siden jeg er litt sorgmunter-sarkastisk i dag, endte jeg opp på den gamle omskrivinga av “fløy en liten blåfugl”. Hvorfor blåhval? Vel. Blåhvalen er et dyr jeg av en eller annen obskur grunn identifiserer meg veldig med. Blåhvalen liker seg godt alene eller i smått selskap, foretrekker en rolig dagsrytme, er utvilsomt klønete på landjorda (jeg føler meg også litt strandet og dehydrert her til tider!) og virker litt sånn tungsindig-aktig i måten å være på. Jeg tror blåhvaler dagdrømmer mye. Det utrolig fine bildet er laget av digitalkunstneren Cyril Rolando – gå og titt på galleriet hans :) Eller besøk en blåhval i full størrelse. Eller gå hit og hør hvaler synge.

Nå skal jeg ha en slitsom helg. Phew.