Book smugglers – omtaler og anbefalninger av bøker innen young adult- og speculative fiction-segmentet, skrevet av to stk. “completely obsessed, sad, sick addicts when it comes to books”. For mye tid og penger brukt på amazon? Det kan iallfall jeg relatere meg til… :P Har nylig opprettet en egen spalte – “The Smugglers’ radar” – som undersøker hva som rører seg i det engelskspråklige bokbloggerlandet.

ReadySteadyBook – omtaler, blogging, artikler og nyheter om det som rører seg innen skjønnlitteratur, filosofi, historie og poesi. Særlig de analytiske essayene holder veldig høy kvalitet og rommer alt fra Darwin, Dawkins og metaforen til fabuleringer om modernisme og nihilisme.

Out of print er noe så sjelden som en litteraturmote-nettbutikk! Det vil si at du kan kjøpe klær og tilbehør med omslagsillustrasjonene til klassiske utgaver av kjente verk. Så hvis du noen gang har vært frustrert over mangelen på The Great Gatsby-handlenett, Pride and prejudice-gensere og The Sun also rises-t-skjorter, eller bare synes det ville være kult med Edgar Allan Poe på mobildekselet, så trenger du ikke lete lenger!

Fin fredag til dere alle :D

Leseåret 2011 ble litt amputert av mange ting, så selv om antallet bøker ikke er verdens mest imponerende, så er jeg fornøyd. Jeg har likt mye av det jeg har lest, og det er aldri en dum ting. Også har jeg fått meg noen overraskelser og blitt bedre kjent med bøker jeg trodde jeg visste mye om. Fine greier :)

Det er vanskelig å plukke ut høydepunkter, men det er etpar bøker jeg er litt ekstra glad for at jeg fikk lest. Deriblant: Smile or Die av Barbara Ehrenreich, Palimpsest av Catherynne Valente og The Whale av Philip Hoare.

I 2012 har jeg lyst til å være flinkere til å lese (evt. gjenlese) klassikere.  Pluss skrive mer om novelle- og diktsamlinger som jeg bare slår opp i nå og da og aldri leser “ferdig” fra perm til perm. Det er herved et mål.

… og sånn ble den endelige lista seende ut:

Twilight av Stephenie Meyer

Drømmefakultetet av Sara Stridsberg

I, Lucifer av Glen Duncan

Ragnarok av A.S. Byatt

Palimpsest av Catherynne M. Valente

Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery

Freak show av James St. James

For å overleve av Sofia Åkerman

How I live now av Meg Rosoff

The Whale av Philip Hoare

Imot kunsten av Tomas Espedal

Stalins kyr av Sofi Oksanen

Angus drømmebæreren av Alexander McCall-Smith

Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer

Blikktrommen av Günter Grass

Smile or die av Barbara Ehrenreich

Mennesket er en stor fasan i verden av Herta Müller

The Master and Margarita av Mikhail Bulgakov

Haikerens guide til galaksen av Douglas Adams

Sebrapiken av Sofia Åkerman

Selvskadingens dynamikk av Anita Moe og Kristin Ribe

Våke [håret gråter jeg i] av Kristin Ribe

Drikke det vannet som ormene hadde ligget i av Kristin Ribe

Tam Lin av Pamela Dean

…

Mitt 2011 ble avrundet på bokfronten av intet mindre enn Twilight, den første boka i Stephenie Meyers infamøse vampyrkavalkade.

Det var ikke helt planlagt, men jeg kjenner en liten “bokpusher” som av og til overbeviser meg til å gå løs på ting som virker … eh … ikke særlig relevant for mine interesser. Særlig ikke siden jeg hadde sett de tre første filmene i fylla og fått et litt vel saftig resymé av enkelte sentrale hendelser i fjerde bok. Men jeg ble utstyrt med bok og lovte å lese den, og sånn ble det, og nå har jeg endelig fått skrapt sammen et kraftig forsinket blogginnlegg om denne skjellsettende opplevelsen ^^

Jeg antar de fleste kjenner historien: 17 år gamle Bella Swan flytter fra Arizona til den lille og konstant regnværsbefengte byen Forks på østkysten. Hun bruker noen titalls sider på å være “new kid in town”-angsty og på å manøvrere seg gjennom keitete hverdagslige situasjoner hjemme hos faren sin. Alle på skolen liker henne likevel, selvsagt, uten at det gjøres noe stort nummer ut av det. For det store nummeret dukker ikke opp før mot slutten av første skoledag, når Bella blir plassert ved siden av überhotte, mystiske Edward Cullen i biologitimen … og hans første reaksjon er å oppføre seg uforklarlig arrogant og fiendtlig, for deretter å bli sporløst borte de neste dagene. Ah, kjærlighet ved første blikk.

For at Bella og Edward skal få sjansen til å bli bedre kjent, må han redde henne etpar ganger, sånn at de kan snakke litt mens han kjører henne hjem, bærer henne til helsesøsters kontor, passer på at hun spiser eller ser på at hun sovner og sånn (koselig!). Heldigvis er Bella akk så nusselig-klumsete og utsatt for beleilige ulykker at hun og Edward får tilbringe masse tid sammen. Av samme grunn tar det henne ikke avsindig lang tid å finne ut at det er noe muffins med Edward. At Edward insisterer på at han er “the bad guy” og absolutt ikke bra for henne (mens han ser überhot og “dazzling” ut, mind you) tjener bare til å gjøre Bella enda mer betatt. I den grad at det er helt greit når det viser seg at han i tillegg til å være forelsket i henne også har rimelig lyst til å drepe henne:

About three things I was absolutely positive. First, Edward was a vampire. Second, there was part of him — and I didn’t know how potent that part might be — that thirsted for my blood. And third, I was unconditionally and irrevocably in love with him.

Edwards begjær etter å drikke Bellas spesielt velluktende blod får sin noe mer menneskelige parallell i hvor lyst Bella har til å kaste seg over ham og gjøre noe helt annet. Det er ikke helt kompatibelt med Edwards hundre år gamle seksualmoral, ei heller med hans trang til å beskytte Bella, selv når hun vil noe annet. Så når Edward og Bella først blir kjærester er det som et slags gjensidig sølibat; intimiteten i forholdet deres går ikke ut på å ha sex, men på å avstå fra det på en slags … sexy måte. Og sånn ble begrepet abstinence porn en integrert del av mitt vokabular også.

Å diskutere Twilight, kjønnsroller og seksualitet er sannsynligvis et evighetsprosjekt. Men jeg kan ikke dy meg for å peke på noen av strukturelle og narratologiske grunnprinsippene Stephenie Meyers bøker har til felles med nettopp porno. I medieteori snakker man gjerne om noe som kalles “the male gaze”, kort forklart et kjønnet, asymmetrisk maktforhold mellom “betrakteren” (subjektet) og det som blir betraktet eller lar seg betrakte (objektet) – for den lange forklaringen: les Laura Mulveys essay “Visual pleasure and narrative cinema”. Mainstream porno er kroneksempelet på denne typen fokalisering i praksis: gjennom den filmatiske narrasjonen inviteres tilskuerne (som statistisk sett gjerne er menn) til å sette seg selv i den mannlige aktørens sted og innbille seg at det er de som ser på, har sex med og råderett over den pene dama. Hvilket bringer oss tilbake til Edward og Bella og Twilights alt annet enn mannlige “gaze”.

Sett deg godt tilbake, ta deg en muffin og les dette avsindige avsnittet etpar ganger:

Edward in the sunlight was shocking. I couldn’t get used to it, though I’d been staring at him all afternoon. His skin, white despite the faint flush from yesterday’s hunting trip, literally sparkled, like thousands of tiny diamonds were embedded in the surface. He lay perfectly still in the grass, his shirt open over his sculpted, incandescent chest, his scintillating arms bare. His glistening, pale lavender lids were shut, though of course he didn’t sleep. A perfect statue, carved in some unknown stone, smooth like marble, glittering like crystal.

I Twilight er det med all tydelighet Bella som ser. Og hun har et temmelig … vel, la oss kalle det estetisk bevisst blikk. Beskrivelsene hennes av Edward er en eneste lang tirade av “angelic face”, “liquid topaz eyes”, “scintillating arms”, “marble skin”, “shimmering hand”, “flawless lips”, “perfect muscles”, “sweet, delicious breath”, “soft, velvet voice”, osv, ad nauseam. Samtidig er teksten, til tross for sin absurde adjektivtetthet, tilsvarende notorisk vag i karakteriseringen av sin egen protagonist; Bellas mest fremtredende personlige egenskaper er langt, brunt hår og manglende grovmotorikk. Så mens Edward blir avtegnet i detalj, kontinuerlig dvelt ved og siklet på av teksten, kokes Bellas tilstedeværelse nesten helt ned til et rent fokaliseringsverktøy hvorigjennom leserne (som statistisk sett gjerne er kvinner) kan “sette seg selv inn i” teksten, og selv sikle på Edward. Ganske uimotståelig, ikke sant?

Denne på grensa til parodiske subverteringen av det tradisjonelle rollemønsteret er ganske festlig, men også litt trøblete. For hvem og hva er egentlig Bella, bortsett fra forelsket i (og elsket av) Edward? Ikke innmari mye. Ta med i beregningen at nevnte forelskelse er gjennomsyret av creepy metaforikk som stadig sentrerer rundt jakt, rovdyr og byttedyr, underkastelse og fangenskap. Når hun er på sitt mest betatte kan Bella godt finne på å uttrykke det ved å si at hun føler seg “like a bird locked in the eyes of a snake”. Edwards omfavnelser beskrives kjærlig som “an iron cage” og armene hans som “chains”. Bella blir båret, kjørt og fulgt rundt, og synes det er superromantisk at “there was no resisting him in anything”.

Dette er litt typisk Twilight, føler jeg; akkurat når jeg har lyst til å løpe avgårde og heie på kjærlighet og rosa skyer og sommerfugler i magen, så dukker det opp en eller annen uggen, viktoriansk moodkiller. “Bella, jeg vet bedre enn deg hva som er best for deg!”, “Bella, jeg har absolutt ingen tro på at du fikser dette alene!”, og best av alt: “Bella, du er så forelsket i meg at du ikke kan kjøre bil!” (hot vampyr = hvor høy promille, sa du?). Greit at mye av dette kan avskrives på kontoen for “unintentional snark material”, som bloggeren Cleolinda (se link nederst) treffende uttrykker det; jeg tar meg likevel i å mene at litt av moroa blekner fordi utgangspunktet er så ubehjelpelig seriøst. Det blir i lengden ganske utilfredsstillende. Skjønt, akkurat dét gjør kanskje sympatien min for Bella (som heller ikke blir særlig tilfredsstilt) større enn den ellers ville vært, så mulig det har en funksjon ^^

Mye er blitt sagt om Twilight-seriens litterære kvaliteter også, og folk er ikke mer enige om disse enn om budskapet. Skriveteknisk sett er det ikke så mye å skryte av. Teksten lider av gjennomgående flat karaktertegning, selvrepeterende og svulstig språkføring, samt en relativt fantasiløs “så skjedde det, og så gjorde vi sånn”-aktig narrasjon. Og en litt merkelig plottkonstruksjon  hvor det kastes sammen noen actionscener og litt vampyrdramatikk mot slutten, før alt like plutselig er bra igjen.

Men altså … Man leser sannsynligvis ikke Twilight for å oppleve stor skrivekunst. Jeg leste boka for å bli revet med, og det lyktes den overraskende bra med, på sin egen, litt forskrudde måte. Den er sjarmerende og engasjerende på sitt vis, og mindre humørløs enn jeg fryktet på forhånd. Den har tilløp til humor og fine øyeblikk også. Bella har en (om enn underutviklet) tørrvittig sans for snappy humor, og forholdet hennes til den fåmælte faren sin er akkurat så awkward og varmt at jeg tror på det. Jeg tror ikke jeg dåner så mye som jeg burde av “Edward + Bella = sant”-aspektet, men særlig den første, litt kleine fasen av bekjentskapet og forholdet deres er litt sånn “aaw, dere er rare, men jeg heier på dere likevel”. Om ikke annet så fordi femhundre sider Forelskelse med stor F gjør det vanskelig å la være.

Så … positivt overrasket? Nja? Tja?

Det er lett å blåse seg opp over Twilight fordi selve fenomenet Twilight i seg selv er så oppblåst. Jeg hadde mange fordommer før jeg begynte på boka, og noen av dem ble behørig bekreftet underveis, men jeg tror likevel jeg skal prøve å skille teksten fra konseptet som helhet og all den noiaen som knytter seg til det. Jeg får unektelig en litt guffen smak i munnen av måten enkelte ting fremstilles på – særlig framover i serien og særlig når jeg vet at dette har vokst seg så schvært at det er i ferd med å bli en slags premissleverandør for en hel generasjons holdninger til romantikk, forhold og seksualitet. Men for min egen del, der og da, så ble jeg underholdt – sånn var det med den saken, og ganske ålreit var det også.

Nå gjenstår det bare å hoppe i det og få lest resten. Uheldigvis for meg, så vet jeg hvordan det går videre ^^

Helt til slutt, enten du er av typen som ler av eller med Twilight, eller bare trenger å bearbeide opplevelsen: besøk Cleoland, hvor bloggeren Cleolinda blant annet bryter samtlige bøker (hhv. Twilight, New Moon, Eclipse, Breaking Dawn) og seriens tre første filmer (samlet her) opp i sine enkelte og ekstremt vittige bestanddeler.

Sånn. Da var 2011 offisielt over også. Phew! ^^

Det ble en veldig variert leseopplevelse. I begynnelsen sleit jeg veldig med å like den, etterhvert vokste den litt på meg, en liten stund var jeg overbevist om at jeg elsket den, men totalopplevelsen lander på et udefinert sted midt imellom.

Kort oppsummert: Drømmefakultetet er en fiktiv biografi som gir oss livshistorien til Valerie Solanas, kanskje mest kjent for å ha forsøkt å ta livet av Andy Warhol og for det ekstremfeministiske Scum-manifestet (forkortelsen står for Society for Cutting Up Men). Boka har fått mye ros fra både anmeldere og lesere flest, og Sara Stridsberg fikk Nordisk Råds Litteraturpris for den i 2007. Og jeg skjønner hvorfor – jeg ser veldig godt at det er en bra bok. Hvorfor den ikke var helt min type bra bok kommer jeg til.

Litt handling: Valerie vokser opp i ørkenbyen Ventor med en far som voldtar henne og en mor som er redd for ikke å være vakker nok. Valerie stikker hjemmefra ganske tidlig i boka, og finansierer høyere utdannelse ved å prostituere seg. På psykologistudiet treffer hun Ann Duncan, alias “Cosmogirl”, som betaler for studiene sine på samme måte (bedre å selge fitta si til noen professorer enn sjelen sin til staten for et offentlig stipend, er filosofien bak). Sammen utforsker de kjønnsrollemønstre ved hjelp av forsøksmus og drømmer om å bli “Amerikas første intellektuelle horer”.

Etter å ha avbrutt det som etter sigende kunne blitt en glitrende akademisk karriere, drar Valerie til New York, hvor hun altså blir kjent med Andy Warhol og miljøet rundt “The Factory”. Andy gir henne filmroller og lover å produsere et stykke hun har skrevet, mens et forlag vil utgi en roman basert på SCUM-manifestet. Helt sånn blir det dessverre ikke, og takket være bokas oppstykkede kronologi vet vi allerede hva utfallet vil bli: et nesten-drap, en luguber rettssak, inn og ut av psykiatrisk avdeling og en tidlig død på et skittent hotellrom. Selv når livet er på sitt lyseste er det hardt; Valerie er konstant hjemløs, og tilværelsen er dominert av prostitusjon og narkotika.

VALERIE: Jeg solgte fitta mi hele livet, men jeg solgte aldri sjelen min. Jeg kompromisset aldri om noe. Jeg har aldri brydd meg om hva som hender med fitta mi. Jeg har alltid hatet den. Alle andre har alltid hatet den. Nå skal jeg arbeide. Jeg trenger sigaretter. Nå får du gå et annet sted med spørsmålene dine.

Formmessig er boka veldig spennende. Store deler av hendelsesforløpet er lagt opp rundt rene dialogscener: Valerie vs. staten i rettssaken etter skytingen (“husk at jeg er den eneste kvinnen her som ikke er gal”), Valerie som argumenterer for å utrydde hannene blant forsøksmusene i laboratoriet på universitetet i Maryland (“vi kunne skape bare musejenter”), Valerie som driver legen på psykiatrisk avdeling til vanvidd (“Valerie er besatt av kjønn. Dr. Ruth Cooper er besatt av Valerie”) og diskuterer “knullekunst og fluktkunst og ingentingkunst” med Andy Warhol; Valerie som fortsetter å henvende seg til “Silkegutten” og “Cosmogirl” selv etter at de er døde, og som fører en ufrivillig samtale med “fortelleren” mens hun venter på å dø selv

VALERIE: Er det du eller jeg som skal dø? Er det du eller jeg som forteller?
FORTELLEREN: Det er jeg som er fortelleren.
VALERIE: Og det er jeg som er gjenstand for denne forvirrede, oppfuckede teksten. Du er ikke noen ekte forteller, baby.

Jeg liker måten det er kokt ned til nakne ordvekslinger på, og jeg liker Valeries innbitte, smarte og kompromissløse måte å uttrykke sitt jeg på – det “Fortelleren” ved en anledning kaller “villdyrsspråket”. Når hun er i tekstens “rom” på denne måten, eier hun det fullstendig. Det bildesterke språket er fantastisk i munnen hennes, rablende fucked up og slående klart på samme tid. Den uforsonlige, høyttravende raljeringen hennes rettes vekselvis mot presidenten, horekunder, psykoanalysen, middelklassen, kvinnesakskvinnene med sine (i Valeries øyne) “åndssvake krav om å få være kuksugere og avlsdyr på egne vilkår”, og naturligvis fremfor alt: menn i sin alminnelighet. Det er både vittig, skremmende og litt trist på samme tid:

VALERIE: Alle kvinner har dritt i seg, mer eller mindre, men det kommer av livslangt samvær med menn. Om mennene blir eliminert kommer kvinnene til å skjerpe seg.
ANDY: Og volden?
VALERIE: Jeg synes vi skal ta en pause nå. Jeg er sulten og assistentene dine virker ikke som om de er så gode til å smøre skiver.
ANDY: Bare si noe om vold.
VALERIE: Jeg hater vold. Vold er helt og holdent en mannlig kvalitet.
[...]

DEN PSYKIATRISKE KLINIKKEN: Fortell om Dorothy.
VALERIE: Hvis du vil, kan jeg fortelle om ræva mi.

Store deler av romanen er imidlertid skrevet i annenperson, henvendt til Valerie. I begynnelsen er det mye av dette og lite av dialogene. Det føles av en eller annen grunn litt beklemt og påtrengende. Det var muligens dette som fikk meg til å legge vekk boka første gang. Da befant jeg meg fortsatt i Valeries barndomshjem i ørkenbyen Ventor, hvor fokus er rettet mot forholdet mellom Valerie og moren Dorothy, som til datterens store fortvilelse aldri slutter å lete etter nye menn etter at Valeries far forlater dem.

Og tiden går så langsomt i ørkenen. Barndommen er en evighet av blendende brennende øyenstikkere. [...] Dorothys svale hender i ansiktet ditt og på skuldrene dine, søtvinsånden varm og fuktig, sotlukten fra kjoleermene. Latteren hennes er et knust speil bak kjolen.

Og Dorothy glemmer boken sin i sanden, en forlatt rosa papirrute om tapt kjærlighet i strandkanten. Vinden blar litt i den, stjernene leser i den en natt før den forsvinner i havet.

Jeg ser i ettertid at språket kanskje bare famler litt her, at det prøver ut fotfestet sitt og er i ferd med å finne rytmen sin, men der og da opplevde jeg det bare som insisterende og krampeaktig. For mye mas i de lange “og/for/men du …”-setningene, for mange og repetative beskrivelser av sanseinntrykk som har noe med varme, hud, pust og forråtnelse å gjøre, for mange tilfeller av poetisk overivrighet av typen “pustet blått og elektrisk”, “huden er et draperi over himmelen” (evt. “himmelen er et hudfarget draperi” to sider senere), “øynene hennes er mørke speil, hjertet er et blåmerke”, osv – og noen ganger er de så tette, mange, mettede og fulle av seg selv at språket rett og slett blir litt blurry.

I ettertid er jeg glad for at jeg gav boka en sjanse til, for bare noen titalls sider senere følte jeg meg mer revet med. Og etter at det hadde gått seg til litt, begynte språket også, sakte, men sikkert, å yte beskrivelsen “hypnotisk” rettferdighet. På sitt beste er det suggerende og intenst, med en slående bildebruk, hektisk-poetisk, voldsomt, sårt og brutalt. Men noen ganger klarer det ikke å unngå å overvelde og drive seg selv til parodi, og da klarte jeg ikke å ta innover meg historien det prøver å fortelle heller. Jeg sitter fortsatt igjen med inntrykket av at språket lykkes best med å være seg selv, særegent og uttrykkesfullt, når det er Valeries eget jeg som uttrykker det.

VALERIE: Jeg har min egen utdannelse fra universitetet i Maryland, jeg stiller mine egne diagnoser. Min diagnose lyder: Jævlig forbannet. Dritsint. Prostituert. Tiggerske. Mannshater. Det er et mareritt å våkne opp i helvetet hver dag.

Så til slutt, summa summarum, så vet jeg ikke helt hvor jeg skal plassere Drømmefakultetet. Absolutt en bok jeg er glad jeg fikk lest – den var interessant og gjorde tidvis ganske sterkt inntrykk, tross alt. Fin, men med forbehold, kanskje. Eller bra, men, som nevnt innledningsvis: ikke helt  min type bra.

… også ble det en A! Det ble faktisk en A!

Jeg merker at jeg virkelig ikke kan beskrive hvor forferdelig glad og ufattelig lettet jeg er … det kjennes kanskje litt som å være ute av koma eller noe?

Nå har jeg altså en mastergrad (pluss litt til). Fem og et halvt år, 34 emner og 370 studiepoeng offisielt unnagjort. Phew!

Det har forresten først nå gått opp for meg hvor satt ut av resultatangst jeg tydeligvis har vært de siste ukene; jeg ser nå at jeg har en god del å ta igjen på bloggen – manglende bokomtaler fra fjoråret, ordning av leseliste og sånne ting. Høres ut som fine ting å ta seg til når man ikke lenger trenger å bruke tid og krefter på å vente på karakter, ja? :)

Jeg har skrevet litt om masteroppgaven min tidligere også: hva den handler om og hvor rart det føltes å levere den fra seg.

Flinke små kryp? :)